Mali familie

På gjensyn Mali..

2009-05-09T09:49:00.000-07:00

I Grålysningen bøyer tre hvitkledde menn seg mot støvet i en liten landsby nær grensa til Burkina Faso. Nede i det tørre elveleiet står fargerikt draperte kvinner og haler opp bøttene fra vannhullet. Nok til vask, mat og drikke.

I hovedstaden Bamako blir nytrukket cappucino båret rundt til bordene på restauranten. Vestlige bistandsarbeidere diskuterer finanskrise mens de skuer utover Nigerelva som dovent renner nordover på sin lange ferd til Guineabukten.

Bussen fra Gao har stoppet i Douentza, seks timer forsinket, med 800 km igjen til hovedstaden. Bussen er overlesset med mennesker, rissekker, sykler, ved og høner. Overalt er det folk som vil selge peanutter, mango, hirse, eller hva med ei geit!
Sjåføren ligger under bussen og skrur..

Utenfor moskeen, ikke langt fra markedet i Djenne, sitter Ibrahim på et teppe. Han drikker te og venter på at kveldsbønnen skal begynne. Sola er på vei ned, himmelen farges dyp rosa, og landskapet får myke konturer. Fra minareten ropes det endelig til bønn.

I en karavaneleir ute i ørkenen 120 km nord for Timbuktu, samles tuaregene rundt leirbålet. Værbitte indigo-kledde menn snakker dempet sammen. I morgen er det atter en dag hvor nye kilometer skal tilbakelegges under Saharas brennende sol.

Ved Tireli i Dogonland sitter eldsterådet samlet. Taket er lavt så ingen skal reise seg i sinne. Landsbyens fremtid avgjøres ved å tolke revespor. Månen henger lavt over den enorme klippeveggen som strekker seg helt til Bandiagara.

Dette og veldig mye mer er "vårt" Mali. Vi har fått opplevelser som vi for alltid vil ha med oss, og vi er både takknemlige og glade for at vi våget å legge ut på dette eventyret. Rett før midnatt i morgen den 10. mai, forlater vi afrikansk jord for denne gang, og reiser hjem på ferie. Vi gleder oss naturligvis veldig til å treffe familie og venner igjen. Det blir også deilig å kunne kjøpe all den maten vi vil på butikken, kjøpe pølser og is på Narvesen, drikke kaldt vann rett fra springen, nyte norsk natur og mye mye mer. Men det blir også litt rart at ikke alle roper, vinker og hilser på oss, at ikke veldig mange kommer til å spørre hvordan vi har sovet, om vi er friske, og hvordan resten av familien har det, som er vanlig å gjøre her i Mali. Så selv om vi nå er ganske slitne og gleder oss stort til å komme hjem, så føles det godt at vi skal tilbake til Mali til høsten. Benedicte reiser ut igjen til Mali 10. august. Rune, Johannes og Magnus reiser ikke ut igjen før 13. september, fordi Johannes skal begynne på ungdomsskolen, og skal gå de fire første ukene i Norge.
Da gjenstår det bare å takke for følget. Det har vært både inspirerende og hyggelig at så mange av dere hjemme har fulgt oss her på bloggen dette året. Vi har etter beste evne forsøkt å formidle endel av de tankene og opplevelsene tiden her i Mali har gitt oss, og er veldig takknemlige for alle de positive tilbakemeldinger vi har fått.

Vi håper jo å møte så mange av dere som mulig, men benytter anledningen her til å ønske alle en flott sommer!

Hilsen

Magnus, Johannes, Benedicte og Rune

Elefanttur

2009-05-03T09:31:00.000-07:00

Afrika er dyrenes kontinent. Alle har vi et forhold til "dyrene i Afrika" enten vi er naturinteresert eller ei. Endelig var det vår tur til å få oppleve en av "the big five", nemlig elefanter.
Her hvor vi bor i Mali, i overgangen mellom savanne og ørken, trekker hvert år tusenvis av elefanter over grensen fra Burkina Faso på jakt etter mat og gode vannhull. Den beste tiden for å finne elefantene er nå i slutten av tørketiden, fordi det er lite vann igjen, og dermed større tetthet av elefanter på de stedene hvor det fortsatt finnes vann. Så på gode anbefalinger pakket vi for overnatting, og satte kursen for bushen. Etter to timers off-road kjøring gjennom et landskap stadig skiftende mellom savannens gule gressganger og ørkenens solsvidde sletter, var vi ved målet. En liten innsjø, spredt skog og en liten tuareg-bosetning. Etter de obligatoriske hilseritualene( tar veldig lang tid her i Mali)var tuaregene klare for å vise oss elefanter. Vi var veldig spente, for det er på ingen måte noen selvfølge at man finner elefanter. Det viste seg å være ubegrunnet, det var hundrevis av elefanter i området. Rett før solnedgang kom de i flokker ned mot vannet for å drikke. Vi ble passet godt på av tuaregene, og holdt oss på trygg avstand for ikke å provosere dyrene. Mange har endt sine dager fordi de har kommet for tett på elefanter, de er ikke akkurat til å spøke med.
Det var et fantastisk skue i kveldstimen, med paraplyformede akasietrær i siluett mot ildrød himmel, mens stadig nye flokker av trumpeterende elefanter nærmet seg vannhullet. Det er lett å bli fyllt med ærefrykt når man observerer disse majestetisk flotte dyrene i sine rette omgivelser.
Mørket faller fort på i Afrika. Vi måtte derfor bruke de siste minuttene med dagslys til å rigge leir, og det helst på et sted hvor elefantene ikke tramper over på natta! Men når myggteltene er oppe og du sitter rundt bålet og griller kjøtt, føler den varme kveldsbrisen mot ansiktet, og titter opp på den afrikanske kveldshimmelens myriader av stjerner, ja, da ønsker man seg egentlig ingen andre steder...
Neste morgen var det opp i grålysningen for å se elefantene returnere til innsjøen. På ny fikk vi oppleve fantastiske øyeblikk med massevis av elefanter i alle størrelser. Alt fra diende elefantbabyer til noen enorme hannelefanter.
Etterhvert som sola fikk tak, og elefantene vandret avgårde på sin katakteristiske gyngende måte, var det på tide å takke våre venner tuaregene for gjestfriheten, og ta fatt på hjemveien.
På vei hjem tilbake til Douentza møtte vi på karavaner som var på vei gjennom Sahara med saltblokker. Ganske utrolig at det i 2009 fortsatt transporteres salt på denne måten!

Påsketur

2009-04-13T02:47:00.000-07:00

Hva gjør man når det er påskeaften og en befinner seg i Sahara, noen tusen kilometer unna nærmeste snøflekk? Jo, man tar med seg miniski, akebrett og snowboard til nærmeste sanddyne. Det går så det suser!
Tradisjonen tro ble det også i år arrangert påskefrokost med påfølgende aking og diverse aktiviteter i sanda her i Douentza. Når man bor i et land hvor ingen vet hvor de var når Oddvar Brå brakk staven, og ingen noensinne har hoppet etter Wirkola, så gjelder det å være kreativ for å holde stolte norske skitradisjoner i hevd. På den positive siden er jo at vi slapp å smøre med klister, og ingen klaget over at de frøys på beina..
Når det gjelder den lokale maliske deltakelsen , så var den heller tynn. Hverken Kollen-brøl eller bikkja i bakken skapte nevneverdig entusiasme hos de fremmøtte tilskuerne, derimot lo de godt av endel av fallene som ble prestert! Så hvem vet, kanskje er spiren sådd for en fremtidig malisk deltakelse i vinter OL.
Den store påskefølelsen kom definitivt når vi alle fikk utdelt kvikk lunsj, Anthon Berg påskeegg, og en appelsin hver, direkte sendt fra Norge for anledningen. For en lykke! Det smakte helt fortreffelig! Så fikk det ikke hjelpe at sjokoladen smeltet raskere enn vi klarte å spise den, og at sanda knaste godt i tenna i mellom munnfullene med appelsin...

Varmetid

2009-04-04T15:42:00.000-07:00

Så er varmetiden for alvor over oss. Allerede før vi ankom Mali, var vi blitt advart om hvor ekstremt det er her i varmetida. La det være sagt med en gang, det er fryktelig varmt!
Hver eneste dag kryper kvikksølvet over 40 grader i skyggen. Foreløpig stopper det på 41-42, men innen april er omme skal vi visstnok se 50-tallet...
Det er de glohete ørkenvindene fra Sahara som nådeløst feier over Sahel-landskapet på denne tiden av året. Når du er ute så føles det akkurat som om du har en hårtørrer mot ansiktet. Denne eksepsjonelt varme vinden, kombinert med den alltid tilstedeværende brennende solen, skaper temperaturer og livsvilkår som er helt i grenseland for hva mennesker og dyr kan tåle. For det er ikke bare vi som sliter, malierne synes også det er for varmt, og overalt ligger det folk rett ut i skyggen.

Det er naturlig nok viktig å avpasse tempoet etter varmen, man kjenner at yteevnen reduseres dramatisk, og man blir slapp, sliten og fort frustrert.
Det å dekke grunnleggende behov som å få i seg nok drikke og næring, samt å sove mye, er helt avgjørende for hvordan man takler denne ekstreme varmen over tid. For det er ikke akkurat snakkk om en 14-dagers periode, varmetida varer helt til langt ut i juni, da den endelig kuliminerer i at regnsesongen starter.

Den høye temperaturen får også merkelige konsekvenser på annet enn oss mennesker. Jeg kan nevne at skosåler faller av skoene fordi limet ikke tåler varmen.(norske sko). Glasset på solbrillene mine som lå i bilen smeltet, og sykkeldekk som står i sola punkterer.

Tidligere har vi sovet mye ute på taket. Det er for varmt nå, så selv Johannes og Magnus har trukket inn. Heldigvis har vi air-condition på begge soverommene, som gjør at vi alle sover godt om natta. Strøm er dyrt og sjeldent her i Mali, så vi prøver å unngå å bruke aircon annet enn på natta. Inne-temperaturen i huset vårt er nå aldri under 34 grader. Over tid er det ganske anstrengende, og av og til blir man nærmest litt desperat, men heldigvis takler ungene varmen utrolig bra. De klager sjelden og er forbausende energiske og fornøyde.
Vi visste at denne perioden kom til å bli tøff, vi tar det som en utfordring og forsøker etter beste evne etter å mestre denne ekstreme varmen. Allikevel er det ikke til å legge skjul på at det er utrolig deilig å tenke på at det nå er mindre enn seks uker til vi igjen setter beina på norsk jord...

Lærere kan brukes til så mangt..

2009-04-02T14:35:00.000-07:00

Her i Mali har skolebarna fått en noe uventet, men sikkert kjærkommen ekstra ferie. Det skal nemlig gjennomføres en folketelling, og presidenten har bestemt at folketellingen,den skal naturlig nok landets lærere utføre! I to hele uker er alle skoler stengt, mens lærerne vandrer rundt i by og bygd for å registrere borgere. Presidentens offisielle begrunnelse for hvorfor nettopp lærerne ble utpekt til denne oppgaven, er følgende: "Lærerne er de eneste som både kan telle og skrive, og som vet hvor folk bor..."
Det er jo en fantastisk tillitserklæring fra landets president, som jeg er overbevist om at det maliske lærerkorpset setter umåtelig stor pris på..
Når skal Jens Stoltenberg slippe katta ut av sekken, og endelig fjerne all tvil om at norske lærere nå både kan telle og skrive? På den annen side, det ville vel blitt betraktet som rent valgflesk...

Hverdagsliv i Mali

2009-03-25T13:25:00.000-07:00

Noen av dere lurer kanskje på hvordan hverdagen vår i Mali fortoner seg. På samme måte som for dere hjemme, varierer naturligvis også vårt aktivitetsnivå. Det er perioder hvor det skjer mye, og det er absolutt dager hvor vi synes det skjer lite. Varmen krever også at man setter ned tempoet i perioder, noe som kan være vanskelig for oss nordboere, men helt nødvendig her i Mali.
Denne uken har bydd på relativt mange aktiviteter. På fredag holdt vi avskjedsfest for familien Hinderaker, som reiser hjem til Norge etter 4 år i Mali. Vi var samlet 25 stk til pizza og brus i hagen vår, ungene koste seg med film på storskjerm.

Lørdag pakket vi bilen og forflyttet oss de to timene det tar å komme til Sevarè. Det er i denne byen den andre norske skolen i Mali befinner seg, og vi bor alltid hos vår lærerkollega, Lise, som både har hjerterom og husrom!
På søndag var Benedicte i et muslimsk bryllup i Mopti. Intet mindre enn fire av søsknene til en av de ansatte i MELM, skulle gifte seg. Bryllup i Mali er et fantastisk skue, med hundrevis av mennesker i praktfulle fargerike antrekk. Det er sang og dans, og det er en mengde ritualer som er helt fremmede for oss. Som hvit blir man betraktet som æresgjest, så man får de beste plassene og blir oppvartet etter beste evne.
På mandag hadde vi felleskole i Sevarè. Hva gjør man når temperaturen runder 40 grader i skyggen? Jo, hele skolen reiser naturligvis til nærmeste svømmebasseng, hvor vi bader og spiser is!! For å gjøre dagen fullkommen for elevene, hadde vi overnatting på skolen fra mandag til tirsdag. Sammen med de canadiske barna, koste vi oss med leker og spill hele kvelden, når klokka ble elleve krøp alle inn i myggteltene sine og sovnet!
På tirsdag fikk vi ny bil! Ironisk nok måtte vi altså til Afrika for å få ny bil. Den er naturligvis ikke vår personlig, men vi skal disponere den resten av vår tid i Mali. Det er en splitter ny Toyota Hilux, firehjulstrekk og sterk som rakkern, tar seg frem både i bushen og på sanddyner. Klart det er moro med ny bil, men det blir ikke lett å komme hjem til Baleno`n nå...

Det var litt fra denne uka!
Under kan du se et slideshow med bilder fra denne ukas opplevelser og aktiviteter. Kos deg :)

Hva er fattigdom?

2009-03-12T12:38:00.000-07:00

Vi har nå snart bodd 8 mnd i Afrika, på mange måter virker det som vi har vært her mye lenger.Læringskurven har vært bratt både når det gjelder språk og kultur. Den første perioden her nede var vi nærmest lamslåtte i forhold til kontrastene til vår egen "verden". Vi var jo mentalt forberedt på de enorme forskjellene i levemåter og levekår, men å vite at vi skulle bo her og være en del av dette samfunnet føltes veldig sterkt på kroppen.
Noe av det mest utfordrende i møte med et u-land som Mali, er naturligvis fattigdommen. Til å begynne med virker den altoverskyggende, og det er vanskelig å fokusere på noe annet. Etterhvert oppdager man at vi har en rekke stereotypier og holdninger til fattigdom, som er forankret i vår erfaringsbakgrunn. Gradvis endres brillene man observerer livet rundt seg med, og etter en stund fortoner ikke virkeligheten seg fullt så svart-hvit lenger.
For hva er egentlig fattigdom?
I Norge regnes man som fattig hvis man ikke har råd til å reise på ferie, eller la barna delta på fritidsaktiviteter. Jeg mener på ingen måte å bagatellisere, bare forsøker å illustrere spennvidden i begrepet fattigdom. I Mali er det et fåtall som har mulighet til å skaffe seg tv, moped eller bil, og de fleste bor uten innlagt vann eller strøm i husene sine. Men her i Mali vil jeg ikke betrakte det som fattigdom!
Fattigdom er når barna legger seg sultne kveld etter kveld.Fattigdom er når mer enn halvparten av barna i mange landsbyer dør fordi de ikke har rent drikkevann. Fattigdom er at tusenvis av barn ikke får mulighet til skolegang, og dermed blir fratatt muligheten til et annet liv.
Det finnes altså store nyanser når det gjelder fattigdom og levekår i et land som Mali. Det å ha lite er ikke alltid synonymt med nød og elendighet. Om vi våger å måle livskvalitet i antall smil, så tror jeg malierne kommer bedre ut enn de fleste. Hjemme er vi i overkant opptatt av det lille vi ikke har, her i Mali er de veldig glade for det lille de har. Kan det være sånn at takknemlighet er omvendt proposjonalt med velstand..?

Rune har fått parabol...

2009-03-04T11:22:00.000-08:00

Behovet for jevnlig tilgang på nyheter og fotballkamper er relativt grunnleggende hos undertegnede. Her i Mali eksisterer ikke papiraviser, og den mildt sagt ustabile internettkapasiteten tilsvarer to ISDN linjer til hele byen. Ikke det at mange her bruker internett, men hastigheten blir allikevel så lav at du rekker å spise middag mens du venter på at en ny side skal komme opp.
Jeg har derfor gått til det drastiske skritt, å gå til innkjøp av det som trolig er Vest Afrikas største parabolantenne! For en åpenbaring det er igjen å kunne se Champions League, og å kunne følge nyhetssendinger på CNN og France 24.
Det er naturligvis ikke helt uproblematisk rent etisk å bruke såvidt mye penger på noe så uviktig som tv, når en befinner seg i et av verdens fattigste land. Allikevel tror jeg at på noen områder må en tillate seg å være litt ufornuftig og ikke se alt i et nord-sør perspektiv.Vi skal jo bo her en stund, og parabolen er definitivt et trivselsfremmende tiltak for vår del.

De som har tv her i Mali, har den gjerne stående ute på gårdsplassen(joda, det er masse sand og støv i lufta!)Når kvelden kommer og mørket faller på, strømmer det til med naboer og bekjente, som benker seg rundt tv-aparatet. Så sitter de gjerne en 20-30 stk sammen og følger tv-kvelden fra begynnelse til slutt. Veldig sosialt og hyggelig!Når det gjelder selve programmene som vises på tv, så bærer de nok preg av at det nasjonale tv selskapet i Mali ikke utsettes for nevneverdig konkurranse.Det er nemlig uforholdsmessig mye folkedans og brasilianske såpeserier, heldigvis krydret med en og annen fotballkamp!
Kall oss gjerne kjipe, men vi har ihvertfall valgt å ha tv`n stående inne i stua, til vaktmannsfamilien vår sin store skuffelse. De var nok også en smule skuffet da de så tv`n vår, vi har nemlig med oss en flatskjerm fra Norge. De synes nok vi burde tatt oss råd til å kjøpe en "tjukkere" tv, her i Mali er nemlig størrelse og tyngde ensbetydende med kvalitet. Jo større og tyngre, desto bedre! kineserne produserer faktisk egne radioer for det vest-afrikanske markedet med en såle av sement i bunnen av radioen, uten noe annen funksjon enn å gjøre den tyngre! Går så det griner det her. Også vi da som må nøye oss med en liten stusselig ipod...

Vinterferie

2009-02-25T11:32:00.000-08:00

Timbuktu

2009-02-17T11:20:00.000-08:00

I mer enn 800 år har Timbuktu vært et yndet mål for eventyrere og oppdagelsesreisende fra hele verden. Endelig var det vår tur til å oppleve denne byen som i århundrer har vært synonymt med Afrikas mystikk og utilgjengelighet. Navnet har vi hørt siden vi var barn, men ikke visst hvor det var, bare at det var så langt vekk som det var mulig å komme.

Timbuktu oppnådde sin berømmelse først og fremst på grunn av sin beliggenhet. Plassert ved begynnelsen av Sahara, og der hvor elva Niger bøyer av og vender sørover, ble byen et knutepunkt for den transsahariske handelen. Kamelkaravaner fraktet gull, edelstener, slaver og salt gjennom Sahara, og medførte at enorme rikdommer tilfalt byen. I følge arabiske handelsmenn på 1400 tallet var gatene i Timbuktu brolagt med gull. Det var nok en overdrivelse, men mytene om et ørkenens Shangri La var skapt, og har levd helt fram til våre dager.
I tillegg til rikdommene vokste byen fram til å bli et senter for islamsk lære, og byens bibliotek inneholdt datidens største samling av arabiske skrifter.

I dag er Timbuktu først og fremst tuaregenes by. Dette stolte ørkenfolket som med sin lyse hud og sine flotte indigo fargede turbaner og kjortler, mest av alt likner berber folket i Nord Afrika.

Mange hevder at det er reisen til Timbuktu, mer enn selve byen, som er den største opplevelsen. Og selv om vi nå er bosatt på siste utpost før Timbuktu, bare 20 mil unna, var det en strabasiøs tur på veier som tildels må kunne betraktes som utfordrende. Men når siste hinder var passert, og vi var kommet oss helskinnet over Niger, og byen ligger foran oss med all sin historikk og særpreg, så var det absolutt verdt innsatsen!

Den første dagen i Timbuktu red vi ut i ørkenen i en kamelkaravane. Vi campet i en tuaregleir hvor det ble danset tradisjonelle danser, vi spiste grillet lam og drakk lokal te, før vi la oss på en madrass og sovnet under stjernehimmelen. En flott opplevelse!

Neste dag ble tilbrakt inne i byen, hvor vi besøkte biblioteket med 9000 oldtidsskrifter, noen av de flotte moskeene, og byens markeder.
Dagen ble avsluttet ute på noen av de fantastiske sanddynene som omslutter byen. Når du sitter og ser sola sakte gå ned over Saharas endeløse hvite sand, mens du i bakgrunnen skimter tårnene på minaretene fra Timbuktus tre moskeer, ja, da kjenner man at det vanskelig kan bli mer eksotisk...

Gutta klare for kameltur i ørkenen

Solnedgang over Sahara

Besøk fra Norge..

2009-02-11T13:32:00.000-08:00

På mandag var tiden kommet for å reise til flyplassen i Sevarè for å ta i mot familien Håndstad. Reisefølget var dessverre blitt noe redusert fordi Vivian lå igjen i Norge med nyoperert rygg, men vi gledet oss veldig til at Trond, Samuel og Selma skulle komme.
Plutselig stod de der, vinterbleke og smilende med boblejakka over armen, klare for det store Afrika-eventyret. Gjensynsgleden var naturligvis stor, og gleden ble ikke mindre da de pakket opp brev, gaver, mat og godteri fra familie og venner hjemme. Tusen takk til alle dere som har sendt med noe til oss!
Det er nærmest umulig å forberede seg på alle inntrykkene som møter en de første dagene i Mali. For de fleste er klima, landskap, mennesker, språk og kultur så fremmedartet, at det nærmest blir uvirkelig og for noen lammende. De fleste opplever at de trenger tid for å absorbere alle inntrykkene, og at underbevisstheten jobber på spreng for å tilpasse seg den nye virkeligheten. For oss som har bodd her en stund og blitt vant til det maliske samfunnet, så er det veldig spennende å oppleve alt på "nytt" igjen, gjennom de som kommer på besøk.

De første dagene med vårt besøk har vært utrolig hyggelige, ikke minst fordi de har vært veldig begeistret for det de har opplevd, men også fordi det rett og slett har vært fint å være sammen med dem igjen.
Vi har rukket å vært på sanddyna, på kameltur og sett ville krokodiller. Krokodillene holder til i nærheten av en Dogon-landsby en times kjøring fra byen vår. Ved å avtale med landsbysjefen var det mulig å få med seg noen lokale, utsyrt med stokker, som skulle passe på oss. Det var mange krokoliller der i alle størrelser, noen var riktig svære. Sansynligvis som et akutt utslag av 40-års krisa, bestemte Trond seg for å skulle klappe en krokodille. Som en krysning mellom Lars Monsen og Crocodile Dundee, snek han seg innpå bakfra og klappet den, helt til den bråsnudde og glefset etter unge Håndtad, som allerede hadde satt ny pers på 60 metern. og var lykkelig over å ha alle lemmer inntakt!

Til helgen går ferden til Timbuktu. Vi gleder oss alle til å oppleve mystikken og historien sus i denne legenden av en by!

Våghals fra nord..

Han vart skræmt ja....

Kongo, mørkets hjerte!

2009-02-07T07:00:00.000-08:00

Verdens øyne har den siste tiden vært rettet mot krigen i Midtøsten. Bildene fra Gaza har ført til voldsomme demonstrasjoner over store deler av verden. Veldig mange føler et stort engasjement til denne konflikten, enten man støtter palestinerne, er pro Israel, eller bare er rystet over at mer en 1000 mennesker har mistet livet i meningsløse krigshandlinger.

På samme tid, men 4000km lenger sør på det afrikanske kontinentet, pågår et av verdenshistoriens største folkemord. I Kongo dør ufattelige 500 000 mennesker hvert år som følge av borgerkrigen som nå har vart i over 10 år. Det betyr at mer enn 5 millioner har mistet livet siden konflikten startet! Totalt maktesløse kan FN rapportere om hundretusener av kvinner og unge jenter som voldtas og tortureres som en del av en systematisk massakre.

Opprørslederen Laurent Nkundas marsj mot den viktige byen Goma, likner i klartekst på serbernes ferd mot Srebrenica i Bosnia i 1990 årene, vi snakker om etnisk rensing og folkemord!

Hvordan kan verden tillate dette? Hvorfor er det ingen som demonsterer for Kongo?

Så mange fylles med sinne og frustrasjon over urettferdighetene i Midtøsten, så utrolig få bryr seg om de ufattelige lidelsene i Kongo!

Hvordan kan USA, EU og verdensopinionen tillate den humanitære katastrofen som utspiller seg i Kongo?
Er det fordi krigen i Kongo ikke innvolverer vestens "usual suspect" Islam?

Eller er et liv i mindre verdt i Kongo enn i Midtøsten?

Situasjonen er i hvertfall at mens resten av verden er opptatt med å dempe effekten av finanskrisen, samt å fordele skyld i Midtøsten, så fortsetter grusomhetene hver eneste dag i Kongo, mørkets hjerte!

Pictures from Sahara!!!!

2009-02-01T12:58:00.000-08:00

Opprør i nord!

2009-01-29T13:59:00.000-08:00

Mali er et av de landene i Afrika som har lavest kriminalitet. Selv etter mørkets frembrudd kan du stort sett bevege deg trygt uten tanke for å bli utsatt for noe verre enn en innpåsliten selger. Folks generelle ærlighet er intet mindre enn imponerende når en tar i betraktning hvor utrolig lite de fleste her har.
Det som ikke er så hyggelig er den spente situasjonen som nå råder i deler av landet. Mali har et tilsynelatende godt fungerende demokrati, men vi befinner oss jo i Afrika, og vet at den politiske stabiliteten kan være skjør.
Det har i lang tid vært en konflikt nord i Mali, hvor en gruppe tuareger har gått til væpnet konflikt for å få kontroll over det de betrakter som eget land. Som så ofte ved konflikter på dette kontinentet, så er det kampen om naturressurser som er stridens kjerne. Det finnes nemlig store urørte oljeforekomster i ørkenen nord i Mali. Dessuten er det mektige aktører med interesser i denne konflikten. Al Qaida støtter opprørerne, USA støtter regjeringen, og som selvutnevnt fredsmekler finner vi ingen ringere enn Libyas diktator Mohammar Gadaffi, som selvsagt også ønsker kontroll over oljen!
I den senere tiden har denne konflikten eskalert, og bare i løpet av noen uker har et hundretalls mennesker blitt drept, hvorav de fleste var opprørere. Nylig ble også fire turister kidnappet i nærheten av Gao, en by 50 mil øst for oss. Vi vet ikke om det er tuareger eller islamister som står bak, men hyggelig er det ikke!
Situasjonen er på ingen måte slik at vi føler vi er i noen slags fare. Det eneste vi merker er de militære kontrollpostene når vi kjører inn og ut av byer, og at pansrede kjøretøy passerer byen vår på vei nordover.
Vår arbeidsgiver har god kontakt med maliske myndigheter, og vi føler oss veldig trygge på at vi får god nok informasjon for å ivareta egen sikkerhet og å til holde oss unna områder som er utrygge.

Ikke alle "tuareger" er like farlige....

Niger- elvenes elv!

2009-01-23T13:21:00.000-08:00

Denne uka har vi vært på to utflukter på Niger. En skoletur hvor vi sammen med en ekspert studerte fuglelivet på elva, og en sosial utflukt for alle ansatte i MELM.

Niger(betyr elvenes elv) er Afrikas tredje lengste elv. Denne imponerende floden har sitt utspring i Lomafjellene i Guinea, renner nordover gjennom Mali, før den ved Timbuktu dreier sørover gjennom landene Niger og Benin før den munner ut i havet ved Guineabukta i Nigeria. På sin 4100 km lange ferd har den et elveløp som spenner fra jungel i Guinea, til sanddyner og ørken i Mali, og de enorme mangrovene ved Port Harcourt i Nigeria.

Niger er definitivt Malis livsåre. Den forsyner befolkningen med fisk, og brukes til transport av mennesker, dyr og varer. I tillegg skaper elvas 120 km brede deltaområde grobunn for jordbruk og risproduksjon i et område som ellers er marginalisert på ressurser.
Elva har et rikt dyreliv. Spesielt i deltaområdet er det utrolig mange fuglearter. Nå på vinteren kan vi bla finne flere norske trekkfugler her. Ellers er elva også hjem for flodhester og krokodiller, samt sjimpanser langs elvebredden.

På samme måte som de store elvene Nilen og Zambezi, var også Niger gjenstand for europeiske eventyreres jakt på det uoppdagede Afrika. Niger ble så absolutt en hard nøtt å knekke. Den skotske oppdageren Mungo Park var den første som klarte å kartlegge det meste av denne mektige floden, desverre kom han seg aldri levende derfra! Først i 1830 klarte en europeer å komme seg levende ut av denne myteomspunnede elva. Under hele den påfølgende kolonitiden ble områdene langs Niger kaldt "den hvite manns grav". Grunnen var at hele 75% av europeerne som kom hit, døde på grunn av de ekstreme sykdommene i området, eller etter konflikter med fiendtlige innfødte!
Forhåpentligvis er prognosene noe bedre for oss som er her nå....

Det mest fascinerende med å være på tur på Niger er å kunne se hverdagslivet i landsbyene langs elva. Her ser dere klær blir vasket mens klesvasken ligger til tørk langs bredden!!

Fiske skjer på enkelt og tradisjonelt vis, men dermed hindrer man også overfiske. Det blir noen hundre kast pr dag. Ikke noe å si på teknikken!

Fiskelandsby inne i Nigerdeltaet. I disse landsbyene er analfabetismen nær 100%, rart å tenke på når man kommer fra et land hvor bare kongen ikke kan lese og Ari Behn ikke kan skrive....

Hjemlengsel..

2009-01-15T14:07:00.000-08:00

Det er ikke så lenge man skal være borte fra moderlandet før man savner brunost, pølser og melkesjokolade. Men her en kveld da vi satt og så på en dvd, forøvrig den utmerkede norske politiserien "Kodenavn Hunter",( muligens et uttrykk for at vi er sulteforet på god tv underholdning..), uansett, da de viste en scene fra Stortinget t-bane stasjon, og vi begge ble fylt med akutt nostalgi og utbrøt at vi savnet t-banen, ja, da skjønte vi at vi led av hjemlengsel!!Ingen av oss har noe spesielt følelsesmessig forhold til Stortinget t-bane stasjon ( det ville jo vært ytterst urovekkende..), men for oss symboliserte det noe trygt og kjent.

Det er ingen tvil om at tiden her i Mali gir oss erfaringer og innsikt som alltid vil prege oss. En del av bildet er de fantastiske og fremmedartede opplevelsene som vi er så heldige å få oppleve, men til hverdagen hører også savn av familie, venner og kollegaer og alt som er trygt og godt i Norge. Intet tre vokser inn i himmelen, det hører forsakelser med når man gjør et slikt valg som vi har gjort. Men det er jo slettes ikke farlig å kjenne litt på tvil og savn, vi blir ihvertfall veldig bevisst på de aktivitetene og relasjonene som vi setter mest pris på hjemme.

Til tross for hjemlengsel og noen tunge stunder føler vi oss veldig priviligerte. I tillegg til alle opplevelsene har vi som familie veldig god tid til hverandre. Her eksisterer ikke tidsklemma, det er snarere en utfordring å fylle tiden for oss som er vant til at alt skal gå i hundre. Vi har vært så heldige å få en avtale med en høgskole hjemme, som gir oss muligheten til å studere afrikansk historie og kultur mens vi er her nede. Motiverende å være i en naturlig setting, samtidig som det er fint å få formalisert noe av den kunnskapen vi sitter igjen med etter tiden i Afrika.

Når man har vært lenge borte, er det lett å idyllisere alt hjemme. Det er flott at vi tenker på hjemme som noe udelt positivt, men om jeg ikke husker helt feil så er vel ikke akkurat Tønsberg i januar noe "hurra meg rundt" heller...
Så når hjemlengselens brottsjø slår innover oss fra tid til annen, er det viktig å holde fokus på alle de små og store magiske øyeblikkene som livet her i Mali gir oss. I tillegg får vi kose oss med tanken på alt vi skal gjøre og alle dere vi skal treffe når vi kommer hjem på ferie til våren!

Ingen hjemlengsel å spore i disse ansiktene...

Ikke helt som planlagt...

2009-01-08T13:40:00.000-08:00

Vår første jul i utlendighet ble ikke helt som vi hadde håpet. Det begynte så bra med hyggelig samvær på lille julaften. Julaften ble virkelig flott med pinnekjøtt, privat familiegudstjeneste i hagen og fornøyde barn. 1.dag bød også på koselig selskap og god mat, før vi 2. juledag reiste på en utrolig fascinerende trekking tur til Dogonland. (Se innlegg under).
Så satte sykdommene inn for alvor. I løpet av en drøy uke opplevde vi å måtte evakueres to ganger, samt at 3 av oss måtte få intravenøs behandling for å få bukt med malaria og tyfoid. Bare Magnus har gått klar av sykdom denne julen. Man føler seg selvsagt ikke særlig høy i hatten når man blir skikkelig syk i et land som Mali. Det finnes ikke noe sikkerhetsnett her, og man rekker å gjøre seg mange tanker rundt helserisiko spesielt for ungenes del. Vi prøver å gjøre fornuftige vurderinger, og forsøker etter beste evne å unngå at noen av oss skal komme i alvorlige situasjoner.
Men nå er vi heldigvis friske igjen alle sammen, og gleder oss til fortsettelsen her i Mali!

Johannes og Magnus i nye maliske juleantrekk.
For første gang satt vi under juletreet og åpnet pakker!

Julaften i Mali.

Dogonland

2009-01-08T13:20:00.000-08:00

Langs en 150 km lang fjellkjede som strekker seg dypt inn i Sahel, finner vi et av de mest spektakulære områdene i hele Afrika. Her bor det fascinerende Dogonfolket. De ble jaget opp i fjellene under utbredelsen av Islam på 1200 tallet, og har blitt der siden. Her lever Dogonfolket i landsbyer oppe i selve klippeveggen på nøyaktig samme måte som de har gjort i 800 år! Det utføres ritualer og seremonier som er helt unike i vår tid. En salig blanding av Islam, animisme og åndetro, har skapt en kultur og levemåte som er av en annen verden!
I tre dager gikk vi fra landsby til landsby i dette dramatisk vakre landskapet. Møtte mennesker og sugde til oss inntrykk. Et av de absolutte høydepunktene var at vi fikk oppleve den tradisjonelle maske og styltedansen som kun utføres i dette området. Det er slike opplevelser en har med seg for alltid!

Gutta og Lene med flott utsikt i Dogonfjellene.

Tradisjonelle Dogon-hus som klamrer seg til klippeveggen.

Styltedansen var utrolig fascinerende. I bakgrunnen står landsbyens eldste i blå drakter.

Et "Kodak-moment" som bare måtte foreviges.

Jul i Mali

2008-12-20T08:05:00.000-08:00

Det blir naturlig nok en spesiell julefeiring for oss i år. Langt borte fra venner og familie og alt vi forbinder ned jul. Vi kommer til å savne jula hjemme, og det kommer til å bli sårt å ikke være sammen med resten av familien på selve juledagene.

Adventstiden her i Mali har vært innholdsrik. Den har bestått av felles bakedag, Luciafest, Jul i Blåfjell og juleskuespill på skolen. Men det er bare å innrømme, vi har ikke det snev av julestemning! Det blir sagt at julen her i Mali er veldig lik den opprinnelige i Juleevangeliet, esler, gjetere osv.Men for oss som er vant til å fryse på øra, så blir det liksom ikke helt det samme!

Jul blir det allikevel, og jeg tror vi skal få en fin høytid. Julaften og 1. dag skal vi være sammen med gode venner i Sevarè. Det blir til og med pinnekjøtt på Julaften.

I romjulen drar vi på 3 dagers trekking tur til Dogonland. Vi skal gå i fjellene og overnatte i dogonlandsbyer, skal være veldig spesielt.
I nyttårshelga er vi en gjeng som skal reise til Timbuktu. Blir spennende å oppleve denne byen som er kilden til så mye mystikk, eventyr og historie. På selve nyttårsaften rir vi med en kamelkaravane ut i Sahara. Vi skal overnatte i en tuareg leir ute i ørkenen langt fra sivilasjonen.

Så selv om vi ikke får jul som vi er vant med, så tror vi at vi får noen flotte opplevelser som gjør at vi kommer til å se tilbake på denne jule og nyttårsfeiringen med glede.

Til slutt må vi få si at det er utrolig hyggelig at så mange har fulgt med på bloggen dette halvåret. Tusen takk til alle dere som har lagt inn kommentarer og sendt oss mail. Dere skal vite at det betyr veldig mye for oss som er langt borte, å få små og store tilbakemeldinger hjemmefra.

Magnus, Johannes, Benedicte og Rune

ønsker alle en riktig god jul og et godt nytt år!

Barneraking

2008-12-17T13:27:00.000-08:00

Noe av det mest spennende ved å være her i Mali, er å få være med på lokale tradisjoner og seremonier. I helga var Benedicte med på barneraking. Det er en slags navnefest som skjer 8 dager etter at barnet er født. De raker alt håret av barnet, før håret blir rullet sammen og sendt rundt til alle gjestene, som da mottar en velsignelse.

Selve navnet er det faren til barnet som bestemmer. Han sier fra til Imamen hva barnet skal hete. Imamen roper det ut til alle de andre mennene. Til sist får barnets mor og de andre kvinnene vite hva babyen skal hete!

Sannheten om Afrika

2008-12-09T13:41:00.000-08:00

Hva er sannheten om Afrika? Det er som å spørre etter sannheten om Europa. Mener vi Balkan eller Skandinavia? Tsjekkia eller Irland? I Afrika bor det 850 millioner mennesker fordelt på 54 land, strukket over 7 tidssoner. Dette er mangfoldets kontinent, fra den 1435m dype Tanganikyasjøen til det snødekte Killimanjaro 5895moh. Fra de endeløse åpne savannene i Øst Afrika på Serengeti og Masai maras sletter, til de dampende regnskogene i Kongo og Vest Afrika. Fra Atlas fjellene i Nord Afrika hvor Saharas enorme sanddyner strekker seg sørover gjennom 11 land og 9 millioner km2. Til korallrevene og det krystallklare vannet i Det Indiske hav som omgir Mombasa og Zanzibars strender. Fra Cape Towns pulserende og moderne storbyliv, til de enkle Tuareg leirene i ørkenen ved Timbuktu.

Afrika er mangfoldets og kontrastenes kontinent. I Kongo raser det en grusom borgerkrig, i Sør-Afrika planlegges fotball VM. I Botswana hersker velstand, mens vest i Etiopia står nå 7 millioner mennseker i fare for å sulte i hjel!

Vidunderlige Afrika! Der hvor himmelen gløder og vinden er en mild venn. Dette lidelsens og krigenes kontinent, hvor kvinner kan bære 25l vann på hodet uten å søle og hvor sjåfører får bilvrak til å gå. Her finnes folk som sier "no problem", "basi fuu waala", "hakkuna matata", når alt har misslyktes. Dette er den verden hvor menneskene ser deg rett i øynene og vil vite hvem du er. Hvor alle vil være venner og kaller hverandre brødre og søstre. Et dampende kontinent med rød jord og sterke mennesker.

Men Afrika er også 4 millioner barn som dør hvert år av sykdommer de med 20 kr kunne vært reddet fra. En kvart million kvinner dør i barselseng fordi de mangler en sykepleier. Sykepleierne er på jobb i Europa. I Manchester jobber det flere malawiske leger enn det er leger i Malawi. Halve Afrikas befolkning lever på en dollar dagen, kuene i EU subsidieres med to!

U-hjelp og bistand har hverken avskaffet fattigdom, sult eller analfabetisme. Mange land har gjort seg avhengig av støtte utenfra og korrupsjonen er kvelende, men ut av bistandsstatistikken vandrer det samtidig livsfriske barn som kan lese og skrive. Kvinner som har skaffet seg et levebrød gjennom mikrokreditt, tusentalls landsbyer har fått rent vann. Verden er sannelig ikke svart-hvit!

Det er vanskelig å forholde seg likegyldig til Afrika, til kontrastene, til naturen, til menneskene og dyrene. Det sies at når man først har fått Afrika under huden, så vender man alltid tilbake. Kanskje er det den blomstrende livsgleden og den ukuelige optimismen som har en slik magisk tiltrekningskraft!

Malaria

2008-12-05T06:30:00.000-08:00

Så har vi kommet oss gjennom vår første ordentlige sykdomsperiode i Mali. Både Magnus og Johannes hadde malaria i forrige uke! Malaria er jo en alvorlig sykdom, men hvis man er tidlig ute med behandling, så går det som regel bra. I tillegg tar vi selvsagt malariaprofylakse, som også er med på å bremse sykdomsforløpet når man først er smittet.
Malaria kan være vanskelig å oppdage fordi den kan starte med så mange forskjellige symptomer, men når feberen kom var vi raske med å ta en blodprøve for å sjekke. De er flinke til å diagnostisere malaria og tyfoid her, men utover det må man behandle seg selv. Sykehusene her er ikke et sted man ønsker å oppholde seg, så skulle det bli kritisk må en evakueres til hovedstaden eller eventuelt Norge.
Guttenes malaria forløp heldigvis helt udramatisk. Magnus lurte på om han kom til å dø når han fikk vite at han hadde malaria, men ganske raskt syntes han det var litt "kult" å ha malaria, ikke så mange fra Tønsberg som har det!!
Heldigvis tok det bare tre dager før Magnus var på beina igjen. Johannes ble dårlig bare et par dager etter Magnus. Inkubinasjonstiden på malaria er 2-3 uker, og siden de sover i samme myggtelt har de nok blitt smittet samtidig. Johannes kom seg også greit gjennom sin første runde med malaria, så etter en snau uke kunne vi puste lettet ut da begge var friske.

Sykdom var nok det vi gruet oss mest til før vi reiste ut til Mali. Vi ønsker selvsagt ikke å utsette barna våre for noen fare, men vi vet jo at endel sykdommer her er alvorlige. Når det gjelder malaria og tyfoid, så er det dessverre ofte ikke et spørsmål om du får det, men når du får det! Så det gjelder å ta sykdomstegn på alvor og starte behandling så tidlig som mulig. I mangel av et helsevesen å stole på, kjennes det relativt trygt med den kompetansen som er i det norske miljøet her. Mange har vært her lenge, og kan gi gode råd og veiledning til oss nye som er vant til å forholde oss til en og annen forkjølelse...

Så ble det hund allikevel!!

2008-11-26T12:52:00.000-08:00

¤¤¤¤B U L L E

¤¤¤¤Så har det store skjedd. Johannes og Magnus har fått hund! Den heter Bulle og er 4 uker gammel. Ennå skal den bo en stund til hos moren sin, men ved juletider flytter den til oss. Hvilken julegave!!

Fram til det må Johannes og Magnus nøye seg med å leke/kose med Bulle i friminuttene, for Bulle bor bare 100m fra skolen.

Vi voksne har vel ikke akkurat fremstått som typiske hundemennesker hjemme i Norge! Det er vi vel fortsatt ikke, men guttene og i særdeleshet Johannes er veldig opptatt av dyr. Hjemme har Benedicte sin allergi umuliggjort dyrehold, men her i Mali trenger ikke dyra være inne. Johannes tar oppgaven med å skulle ha hund veldig seriøst, og er allerede i gang med å lese om hundens utviklingsstadier og oppdragelse. Magnus som tidligere mildt sagt har vært skeptisk til dyr, omgås nå katter, hunder, skilpadder og esler med den største selvfølge. Han har forøvrig lovet å spise grønnsaker i tre uker hvis han fikk hund!

Nærheten til dyr er absolutt noe som gjør perioden her i Afrika unik for ungene våre. Foreløpig har vi to skilpadder, en kylling og nå en hundevalp, og ennå har vi ikke vært her et halvt år! Det spørs om Johannes og Magnus vil flytte tilbake til Norge....

Monkey for a week...

2008-11-19T10:08:00.000-08:00

Det å være totalt forskjellig fra omgivelsene kan tidvis være utfordrende!
En kjent sosialantropolog sa en gang at "it`s okey to be a monkey for a week, but after a while you get really tired of it". Det stemmer bra med hvordan det kan føles for oss her i Mali.
Å bli betraktet som en kuriositet og konstant være utsatt for massiv oppmerksomhet, kan over tid være ganske utmattende.

At Mali er et av verdens fattigste land og at det er rimelig varmt her, det visste vi jo før vi reiste, men jeg har i min "nord-sør" naivitet alltid trodd at likhetene er større enn ulikhetene (inni er vi like osv).
Så opplever vi her at sedvaner, skikker, verdier, normer og tenkemåte, er dramatisk forskjellig fra det vi er vant til. Mye av forskjellene er naturligvis fascinerende, mens enkelte ting man blir stilt overfor, er helt absurde for oss med en vestlig oppdragelse og verdisett! Vi har gjort oss mange tanker på hvordan det må være for afrikanere å skulle tilpasse seg det norske samfunnet, forstår nok noe bedre deres situasjon nå!

Som eksempel på kulturelle forskjeller kan jeg nevne trolldom! I hele Vest Afrika er trolldom, magi og vodoo temmelig utbredt. I alle byer finnes såkaldte "Maraboer", trollmenn, som folk har veldig respekt for. De må gis gaver for at de ikke skal kaste onde spådommer over deg. Det er lett å trekke på smilebåndet, men for folk her er svart magi blodig alvor. Når man til eksempel klipper seg er det veldig viktig å brenne det avklipte håret, så ikke noen med onde hensikter får tak i det. Håret ditt er nemlig en del av deg, og kan gi sterk kraft til personer som ønsker å ramme deg gjennom svart magi.

Til tross for mye oppmerksomhet og store kulturelle forskjeller, er det lett å bli glad i Mali. Menneskene her møter oss med smil, humor og varme. Det er ingen tvil om at mange her daglig står ovenfor utfordringer vi knapt kan forestille oss, desto mer imponerende at de er i stand til å møte omgivelsene med en slik livsglede og vennlighet!

Glade barn i Mali!

Fest og moro...

2008-11-17T12:17:00.000-08:00

Hei i Mali benytter vi enhver anledning til å feire. Under de mildest talt krevende klimatiske forhold og langt borte fra familie og venner, blir det svært viktig med gode opplevelser sammen med andre.
Denne uken har inneholdt to store fester. Den største, og for oss viktigste, var 50 års feringen av Lise, vår kjære lærerkollega i Sevarè.
Den andre festen var åpningen av en ny stråhytte i en landsby litt utenfor Douentza.

Men først til 50 års laget. Lise, som er en kjempehyggelig, sympatisk og sporty dame fra Trøndelag/Nordland, ble vi godt kjent med i Frankrike før vi reiste til Mali.(fornøyd nå Lise?)
Hun er en av to lærere på den norske skolen i nabobyen (20 mil) Sevarè. Det var jo derfor naturlig at vi tre andre lærerne utgjorde arrangementskomiteen for en slik viktig anledning.
Det ble en strålende 50 års feiring som absolutt var jubilanten verdig. 30 nordmenn, voksne og barn, koste seg med den gode maten, som ikke mindre enn tre innleide kokker hadde laget. Etterpå var det dessert og norske kaker, stas!!

Skolebarna overrasket jubilanten med gaver og krone utenfor skolen.

Den andre festen, feringen av en ny stråhytte i landsbyen, kan på mange måter sammenliknes med en skikkelig dugnadsfest på bygda i Norge! Her hadde mange deltatt på byggingen, både fra denne og andre omkringliggende landsbyer. Vi ble invitert fordi noen norske har et prosjekt i denne landsbyen. Så det var bare å trekke i finstasen og ta med seg noen gaver, te, sukker og vann, og hive seg med på festen.

I landsbyen var det stor glede over besøket. Det ble slaktet en geit og danset og sunget til musikken av en gammel batteridrevet radio. Stråhytta, som ikke ble ferdig før ganske langt utpå kvelden, ble riktig fin den!

Noen av kvinnene i landsbyen samlet foran den nye stråhytta, før den var helt ferdig!

Sove på taket!

2008-11-09T10:42:00.000-08:00

Både Johannes og Magnus har begynt å sove på taket om natten. De trives begge så godt med det, at det er helt uaktuelt å flytte inn igjen. Det blir nærmest som å være på telttur hver kveld, dessuten er det nå blitt så "kaldt" at det er perfekt å sove ute!

De tar med seg lommelykt , går opp trappa på utsiden av huset, og legger seg på madrass inne i myggteltet oppå det flate taket.

Det er nesten ingen som har elektrisitet her i Douentza, så det blir veldig mørkt. Stjernehimmelen blir derfor utrolig flott. Så mens karlsvogna henger opp ned på østhimmelen, og Orion lyser sterkere enn jeg noensinne har sett, føles det unektelig ganske eksotisk å sovne til lydene av en afrikansk by som er i ferd med å falle til ro for kvelden.

Ulempen er at når det lysner i femtida om morgenen, er det fullt kjør med hanespetakkel og hirsestamping på alle kanter, men Johannes og Magnus de sover like herlig....

Fornøyde gutter foran myggteltet på taket.

Besøk fra Norge...

2008-11-04T13:49:00.000-08:00

Endelig kom mormor på besøk! Etter å ha reist i mer enn to døgn, Torp-Amsterdam-Paris-Bamako-Sevarè, så ankom hun vår by Douentza, sliten men ved godt mot. Det var naturligvis utrolig hyggelig å få Kirsti på besøk, og når hun i tillegg hadde koffertene fulle av gaver, mat og godteri, så ble det julaften og 17.mai på en gang! Pinnekjøtt, wienerpølser, geitost og melkesjokolade frembringer akutte abstinenser og ville gledesutbrudd hos enhver nordmann i eksil, og når vi i tillegg fikk tre dager gamle aviser, ja, da var lykken fullkommen!

Vi har jo ikke ferie, så Kirsti må delta i "hverdagslivet" vårt. Som nylig pensjonert lærer, har hun virkelig fått gjort nytte for seg på skolen. Hun har hatt undervisning, laget undervisningsopplegg, og systematisert bøker og utstyr....

Men det blir så absolutt tid til opplevelser også. Forrige uke bød på storstilt Halloween fest med 30 gjester, en kameltur, og ikke minst et besøk i en landsby i bushen. Det ble mange sterke inntrykk i møte med mennesker i glede og sorg under landsby besøket.

Denne helgen reiste vi på tur til Djennè. Djennè er en av de største turistattraksjonene i Vest Afrika. Byen som er på UNESCO sin verdensarv liste, er mest kjent på grunn av moskeen, som er verdens største byggverk i leire! Som en kulisse fra en eventyrfilm danner moskeen et bakteppe i en by som ikke har forandret seg nevneverdig fra 1500 tallet! Djennè, som ligger på en øy i Banielven, er en utrolig spennende og fascinerende gammel by. Følelsen av at tiden har stått stille var betagende, men de åpne kloakkrennene som rant i de trange gatene var overhodet ikke et sjarmerende innslag fra en tid som forlengst burde vært forbi...

Glade gutter som har fått pølser fra Finnsbråten med knekk garanti...

Mange herlige små barn å holde når man er på besøk i landsbyer.

Turister foran moskeen i Djennè.

Der ingen skulle tru at nokon ....

2008-10-29T13:52:00.000-07:00

Jeg ble nylig spurt om jeg ville være med på en todagers tur til noen "skikkelig" avsidesliggende landsbyer. Jeg kunne ikke la en slik mulighet gå fra meg, og la det være sagt med en gang; den norske tv-serien "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu", ville blitt en slager i Mali. Her finnes materiale til mange nye sesonger av programmet!!

Turfølget, som i tillegg til meg selv bestod av en Afrika-rutinert nordmann og en nigerianer, startet med å kjøre veien mot Timbuktu, som er øde nok i seg selv! Etterhvert tok vi av fra denne veien og fulgte et eseltråkk i to timer, før det også forsvant, og vi kun kjørte etter retning og fjellformasjoner. Langt her ute i bushen dukket det opp landsbyer og bosettinger.

Normalt så vinker barna når biler kjører forbi her i Mali. Jeg syntes derfor det var underlig at de her ute løp som besatt og gjemte seg for oss. Grunnen var like åpenbar som den var sjokkerende, disse barna hadde aldri sett en bil før!!

I landsbyene hvor vi stoppet, ble invitert inn i stråhyttene for å slå av en prat og drikke te. Mange her ute hadde knapt nok sett en "hviting" før, men når de så meg, en hvit mann med rare klær og langt hår, ja, da holdt de på å le seg i hjel! Det pågikk seriøse diskusjoner blant både voksne og barn hvorvidt jeg var mann eller dame! Det gjelder å ikke ta seg seg selv altfor høytidlig, ingen tvil om at jeg var det rareste mennsket de noen gang hadde sett, og de så på ingen måte noen grunn til å legge skjul på det heller....

Hovedmålet for turen var en vanskelig tilgjengelig landsby som ligger oppå et fjellplatå. Så etter mange timers kjøring i bushen, parkerte vi Landcruisern, og startet på en to timer lang klatretur. På vei opp fikk jeg min første nærkontakt med en Kobraslange her i Mali. Vet ikke hvem som skvatt mest ,meg eller spyttkobraen, men vi valgte heldigvis å gå hver vår vei..

På toppen av fjellet (ca 1000m) var det palmer og en liten bosetting. Vi ble tatt vel i mot av landsbyhøvdingen, en riktig sprek kar på rundt 70 år. Det ble snakket om vær,vind, slekt og avling. Så når det var på tide å dra ,overleverte vi noen enkle gaver, og fikk ei høne (levende så klart) som takk! Vi tok med oss høna i sekken, klatret ned, og kjørte til den landsbyen hvor vi skulle overnatte. Der sov vi myggtelt ute på gårdsplassen til en fulani vi kjenner.

Det er to store stereotyper mange afrikanere har til oss hvite. Det ene er naturligvis at vi er vandrende lommebøker. På mange måter forståelig på bakgrunn av de enorme forskjellene i levekår. Det andre er at alle hvite er leger! Når vi er ute i landsbyer er det mange som spør om vi kan komme å se på syke slektninger. Noen ganger er det greit å gi medisiner, andre ganger er det lite en kan gjøre. Det er alltid en balansegang på hvor mye en skal involvere seg også, for det er umulig å hjelpe alle, men en strekker seg naturligvis langt når det gjelder å hjelpe alvorlig syke barn.

Etter to dager med reising, fjellturer, varme og utrolig mange inntrykk gjennom møter med mennesker og kultur, er det ikke fritt for at man blir temmelig sliten. Det å føle seg så totalt annerledes er ganske tappende. Det er lett å tenke at det er alle de andre her som er rare, og at det er jeg som er normal. Men det blir jo åpenbart feil i lys av de reaksjonene jeg fikk ute i bushen!! Normalitetsbegrepet blir iallefall satt kraftig på prøve her, både hos oss, og for dem som nå sitter rundt leirbålet og ler godt av han hvite med rare klær og langt hår....

Landsbyhøvdingen i midten. En sprek kar med masse humor.

Segou

2008-10-22T14:36:00.000-07:00

I helgen var vi på tur til Segou. Segou er den nest største byen i Mali, og er også kjent for å være den vakreste. Byen, som ligger strategisk til langs Nigerelva, er historisk sett svært interessant. Den var hovedstad i det oldtidshistoriske Bambara riket, og var også en viktig by i kolonitiden. I dag er Segou viden kjent for sin keramikk, leirkrukkene blir brent i store kremeringsbål. Gamle Segou er også verdt et besøk, med sin sudanske arkitektur fra kolonitiden.

Vi var 15 stk som hadde en veldig hyggelig og sosial helg i Segou. Både voksne og barn koste seg i svømmebassenget på hotellet, og med shopping av keramikk, kniver og batikk. Det var et batikk-verksted i byen som var drevet av arbeidsledige ungdom. De laget utrolig flotte bilder, duker og tepper, og i tillegg fikk vi lage vår egen batikk under kyndig veiledning.

Det var langt å kjøre for å komme til Segou, syv timer hver vei gjennom endeløse afrikanske slettelandskap. Det ble heller ikke kortere av at vi på vei hjem kjørte feil, og var halveis til Burkina Faso før vi oppdaget det! Men til tross for mange timer i bil, det å oppleve nye ting, se nye steder og være sammen med hyggelige folk, skaper positiv energi og gir nye krefter, uavhengig av hvor i verden du befinner deg!

Glade gutter på vandring blandt spennende sudansk arkitektur. Ser de på jenter mon tro...

Benedicte ved bredden av Niger. Det er ikke vår klesvask som ligger til tørk i bakgrunnen....

Det var mange flotte tepper, bilder og duker på batikk verkstedet. Benedicte er fornøyd med handelen!

Johannes og Magnus i dyp konsentrasjon når de lager sin egen batikk!

Det er store avstander i Mali. Time på time gjennom det endeløse afrikanske slettelanskapet kan bli nokså monotont. Heldigvis er veien rett...

Trening..

2008-10-16T13:26:00.000-07:00

I går passerte gradestokken 41 grader, det er det varmeste vi har hatt så langt. Det å skulle opprettholde treningshyppigheten som vi hadde hjemme, byr derfor på endel utfordringer. Varmen setter klare begrensninger det meste av dagen, men fra ca kl 17 og fram til det blir mørkt halv sju, er den beste tiden å trene ute på.

Det å ikke skulle trene er definitivt ikke noe alternativ. Undertegnede blir ikke til å være i hus med hvis det går mer enn tre dager uten trening. Og tatt i betraktning at hele familien tilbringer de fleste av døgnets timer sammen, forstår dere sikkert at trening må prioriteres!!

De norske damene har en fast treningsdag hvor de først løper opp på et lite fjell, deretter driver de styrketrening og pilates.

Rune har funnet seg en løpekompis, Frode fra Bergen. Han er naboen vår, en riktig kjernekar som er dessverre er svoren Brann supporter! Vi løper en times tid to ganger i uka. Det beste er å kjøre litt utenfor byen for å løpe på savannen. Jeg har prøvd å løpe i byen, men da fikk jeg et haleheng av barn som løp etter, og et titalls biler som stoppet og lurte på om jeg skulle sitte på! Litt slitsomt i lengden å forklare at , neida, jeg skal ingen steder, eller nei, det har ikke skjedd noe, jeg er bare ute og løper for moro skyld! Man bare ser hvordan afrikanerne rister lettere oppgitt på hodet, og får bekreftet mistanken om at hvite folk er rare...

Det store scoopet på treningsfronten, er at vi har lånt oss en ergometersykkel! Vaktmannen vår lurte fælt på hva vi skulle med en sykkel uten hjul, men den er gull verdt for oss. Siden hverken SATS eller SPENST tilsynelatende har planer om å åpne treningssentre her, fungerer det utmerket å sitte i et rom med aircon, misikk i ørene og tråkke til...

Hvem sørger for påmeldingen til Trondheim-Oslo til sommeren???

Kameltur

2008-10-12T07:27:00.000-07:00

Denne helgen har vi vært på kameltur. Rett utenfor byen bor det en tuareg som heter Ibrahim. Han har ti kameler, og leier de gjerne ut for en billig penge. Vi befinner oss jo i utkanten av Sahara, så kamelen har alltid vært et viktig transportmiddel her. De store karavanene gjennom Sahara, som endte opp i legendariske Timbuktu, var selve grunnlaget for det engang så mektige malinkè folket.
Vårt møte med ørkenens skip ble udelt positivt! Vi la på ingen måte ut på noen langtur inn i Sahara, men fikk en flott tur, med mye fin natur på kjøpet. Johannes ble så begeistret for kamelriding, at han og Rune skal tilbake allerede til uka. Kanskje ikke så vanlig for 12 åringer hjemme å ha kamelriding som hobby, men absolutt en mulighet her!
I en noe eplekjekk tone, er det allerede blitt snakket om en kameltur til Timbuktu. Det er en tur på 5-6 dager, og krever nok endel trening. Men det er jo viktig å sette seg hårete mål, og det hadde vært utrolig kult!!

Johannes, Benedicte og Miriam på kamelryggen.

En ekte tuareg som er klar for Sahara!

Så rir de inn i solnedgangen.... Mali er et eldorado for Johannes som er så glad i dyr..
Som vanlig i har vi mange tilskuere som sitter og ser på oss hvite. Mens noen red ,laget de andre lapper på grillen.
Benedicte viser bilder hun har tatt av barna. Stor begeistring!!

DEN NORSKE SKOLEN I DOUENTZA

2008-10-08T14:34:00.000-07:00

Livet ved Den norske skolen i Douentza har etterhvert tatt form. Skolen består av fem glade barn og to fornøyde lærere! Etter mange år i norsk skole, med stadig minkende ressurser, føles det utrolig flott å være to lærere på fem elever. Det skal dog legges til at det er krevende å ha elever fra 1. til 7. trinn i en gruppe, og at ingen av elevene er på samme trinn, vi har også en førskolegutt som er med oss to dager i uka. Men i det store og hele er det en unik situasjon som må nytes. Ikke bare har vi en tett voksendekning, vi har også utrolig flinke og motiverte elever. Når vi har pauser må de tidvis tvinges til å legge bort bøkene, så hverfall vi voksne får slappe av litt!
Det å være så få på en skole, kan selvsagt være begrensende, men det gir også store muligheter for fleksibilitet og kreativitet. Som da vår flinke 1. klassing tok med seg eselet sitt på skolen den dagen han skulle ha med seg noe på E. Eller når "hele skolen" reiser avgårde i minibussen for å besøke en ekte Dogon-landsby.
Vi har vært så heldige å komme til en helt ny skole. Den gamle skolen hadde bare ett rom, og med "hele" fem elever i år, var det behov for større plass. Den nye skolen består av tre små klasserom, kjøkken og bad.
Skolen starter kl. 8 hver morgen med en gymtime. Fysisk aktivitet er jo viktig(jfr.statsbudsjettet), og tidspunktet er selvsagt styrt av varmen. Når vi har ballspill pleier vi å ha med endel afrikanske barn også. Blir morsomere når vi er flere i "gymmen".
Det blir snakket mange språk på vår skole. Tre av barna har norsk far og amerikansk mor, så de snakker engelsk med hverandre. I tillegg behersker de både fransk og fulani. Så når de afrikanske barna er med i gymtimene, eller vi snakker med skolens vaktmann, vaskedama, eller hun som selger bananer, så går det i en blanding av fransk og fulani. Ganske imponerende når barn veksler mellom fire forskjellige språk!
Skoledagen varer til ett eller halv to. Da reiser vi hjem til middagen, som står ferdig servert på bordet!!

Det hender jo at det blir fotball i gymtimen!! Her er Magnus i fint driv med ballen!

På skoletur i en Dogon-landsby.

Det jobbes godt i skolestua. Ikke lett å lure seg unna her...selv om Johannes ser litt sliten ut!

Ut på tur aldri sur!!!

2008-10-06T07:57:00.000-07:00

Selv om vi nå bor i Afrika, forsøker vi å opprettholde gode norske tradisjoner. Å gå på tur i helgene, må vel kunne sies å være en tradisjon som er dypt forankret i den norske folkesjela.
På lørdag dro vi derfor på krokodillejakt ved en palmelund litt utenfor byen. Det var naturligvis mannen fra kobra-slange turen, Kjell Magne, som inviterte oss med på krokodille tur.
Det viste seg å bli vanskeligere enn vanlig å få øye på krokodillene denne gangen, fordi mye vann etter regntida hadde gjort at de hadde flyttet på seg. Normalt er det et 50-talls krokoliller ved dette vannet, noen små og andre relativt svære. Kjell Magne syntes det var veldig forsmedlig at vi ikke så noen, så i reneste Steve Irwin stil gikk han rundt vannet i meterhøyt gress, for å skremme fram krokodillene. Utstyrt med stokk, men iført sandaler, tror jeg han skal være glad for at krokodillene hadde valgt seg et annet vannhull akkurat denne dagen! Men til dere som skal besøke oss etterhvert, etter jul kryr det av krokodiller her""

Helgens andre utflukt gikk til til et fossefall i fjellene. Vann er sjeldent i Mali, og et fossefall blir jo nærmest spektakulært. Dessuten kommer det ikke til å regne igjen før i juni, så de fleste bekker og elever tørker inn, Unntaket er selvsagt de store elvene Bani og Niger. Men selv de varierer enormt med årstidene. Niger er nå mange kilometer bred, mens den i april bare er 80-100 m bred mange steder.
En typisk norsk søndagstur i Mali, er altså først en tur med terrengbil ut på savannen, Så er det jo i god norsk ånd viktig å bruke kroppen, gå eller klatre til et eller annet flott sted. Drikke masse medbrakt vann, og nyte solnedgangen, før vi kjører hjem i skumringen.

Magnus i luftig svev på fjelltur!

Varmt!

2008-09-30T13:31:00.000-07:00

I det høstmørket og etterhvert kulda senker seg over bygd og by hjemme, er det betimelig å skrive noen ord om varmen her nede. For det er nemlig veldig varmt! Normal dagstemperatur for tiden ligger på 37-38 grader. Hvis det ikke er noen skyer vipper det opp mot 40, og på overskyede dager ned mot 35. På kvelden er det fortsatt i varmeste laget å sitte ute, først etter midnatt kryper gradestokken såvidt under 30 grader. Heldigvis har vi air condition på soverommene som gjør at vi sover godt, men strøm er veldig dyrt her så det må brukes med måte.
I tiden som kommer, fram til utgangen av oktober, skal det bli enda litt varmere! Så endelig i november starter kuldetida, hvis temperaturer på mellom 25-30 grader kan kalles det! Fra november til ut februar, er den kaldeste og beste årstiden her i Mali. Da er det svalt om natta, og godt og varmt på dagen. Det er i denne perioden det kommer flest turister hit til Mali. Etter at Lonely Planet listet både Timbuktu og Dogonland på sin 10 på topp opplevelser i verden, har turismen økt kraftig. Det er dog ikke snakk om noe masseturisme. Vi har fortsatt ikke truffet en eneste turist etter at vi kom hit, så Mali er fortsatt en godt bevart skatt for de som ønsker opplevelser utenom det vanlige!
I mars er det definitivt slutt på den behagelige perioden. Da kommer Harmattanen, en glovarm ørkenvind fra Sahara, som bringer med seg enorme mengder sand og temperaturer på opptil 50 grader! Denne ekstreme varmen varer helt til juni, da den kuliminerer i starten av regntiden.

Som dere forstår så har vi mange varme dager i vente. Da gjelder det bare å gjøre som afrikanerne; holde seg i skyggen, ta livet med ro og la tiden komme. "Bassi fuu walaa"

...eller nyte at vannkrig i oktober ikke fører til lungebetennelse.

Ukjente lyder!

2008-09-24T13:06:00.000-07:00

Alle steder har sine mer eller mindre særegne lyder. Etterhvert som man blir vant med lydene, er det i stor grad underbevisstheten som registrerer de fleste av dem. Når det blir endringer, som når fuglene begynner å synge om våren, blir vi veldig bevisst det en stund. Her i Mali er det for oss veldig mange ukjente lyder. Hver morgen i sekstida, våkner vi av den rytmiske dunkingen av nabokona som stamper hirse! Hirsegrøt er selve sikringskosten i det maliske kostholdet. Den er grønn og slimete av utseende, men livsviktig for folk flest.
Andre lyder som ikke akkurat preger lydbildet i Tønsberg, er bønneropene fra minaretene som kaller muslimene til bønn fem ganger daglig. Det går nå på slutten av fastemåneden Ramadan, og mange maliere er slitne. En sak er jo ikke spise i løpet av dagen, men å gå i denne varmen uten å ta til seg vann, ikke engang svelge sitt eget spytt, er ganske drøyt!
Til slutt må jeg nevne alle dyrelydene. Nei, jeg snakker ikke om elefanter og løver, men alle husdyra som går rundt overalt. Haner, geiter, sauer og kyr, vandrer rundt på gater og torg, og fremfører sine mer eller mindre sjarmerende lyder. Men værst av alle er eselet! Ikke visste jeg at et så uskyldig utseende dyr kunne lage så mye, så høy, og så grusomme lyder. De hyler som om dommedag er nær, og med tanke på at eseltettheten kan sammenliknes med biltettheten hjemme, så skjønner dere at det blir mye lyd!

Bryllup

2008-09-21T13:47:00.000-07:00

Denne helgen var vi i bryllup. Hushjelpen vår Nema, giftet seg i et kristent bryllup.

Dagen startet med en formell vielse på rådhuset. På invitasjonen sto det at det startet kl 09, men etter noen uker i Afrika, dristet vi oss til å komme en halv time for sent. Først halv elleve ankom brudeparet og alle gjestene, skjønner fortsatt ikke hvordan alle de andre klarte å komme samtidig, halvannen time for sent!!

Fra rådhuset var det bilkortesje til kirken. Alle biler ble fyllt opp av gjester på tak og lasteplan.

I kirken var det samlet mer enn 200 mennesker, det var taler, sang og dans i bøtter og spann. Siden det er ekstra stas å få hvite gjester i bryllup, ble vi henvist til hedersplassene helt fremst ved siden av brudeparet! Selve seremonien i kirken varte i ikke mindre enn 4 timer!! Magnus og Rune kastet inn hånkledet etter to timer, mens Johannes og Benedicte holdt ut hele seremonien i nærmere 40 graders varme, godt gjort!

På ettermiddagen og kvelden var det selve bryllupsfesten. Den ble holdt i et gårdsrom som var fyllt til randen av glade mennsker som danset til musikken av lokale trommeslagere. Det gikk mest i en ringdans jeg aldri lærte på danseskolen, men Benedicte og Stina danset til anerkjennende nikk fra sine afrikanske medsøstre!

Selv var jeg travelt opptatt med å fotografere siden de fleste av gjestene lot til å tro at jeg var en form for offisiell bryllupsfotograf!

Litt utpå kvelden kom det en sandstorm med et påfølgende kraftig regnvær, da løp alle gjestene hjem og bryllupsfesten sluttet, tror jeg.....

Gjestene i maliske bryllup syr seg antrekk i samme stoff. Brudeparet i midten.

Bruden med "arbeidsgiver-familien".

Under festen har bruden og brudgommen skiftet til antrekk i samme stoff.

Dans og moro under festen!!

Elvecruise på Niger!

2008-09-20T13:39:00.001-07:00

Alle norske som arbeider for MELM I Mali, har vært samlet i en uke i Sevarè. Her har vi blandt annet vært på elvecruise. Niger er en av Afrikas aller største elver, og nå på slutten av regntiden har den enormt stor vannføring. Ved Mopti/Sevarè møtes elvene Niger og Bani, og sammen skaper de verdens største innlandsdelta. Ganske utrolig at risdyrking og fiske er store næringsveier så langt borte fra havet! I tørketida inntar kvegflokker deltaområdet, og på den måten skapes et vekselbruk mellom ulike næringsveier som gjør dette området helt unikt.

På vår dagstur på Niger, var vi på besøk i en landsby ute i deltaet. Vår hvite hud skaper oppmerksomhet alle steder i Mali. Vi er blitt vant til at barn flokker seg rundt oss, peker og roper tobabo (hviting). Men her ute var det definitivt ikke hverdagskost å se hvite mennesker. Det ble lettere kaotiske tilstander når 20 tobaboer inntok landsbyen for å se den praktfulle moskeen de hadde bygd der ute. Kan ikke annet enn å bli imponert over at det er mulig å bygge et slikt byggverk av leire!

Mens landsbyens barn tok avskjed med oss med sang og klapping, satte vi kursen tilbake til Mopti, Malis største havn. På vei tilbake møtte vi mange tungt lastede båter med varer som skulle til Timbuktu. Det tar ca 3 dager å seile oppover Niger for å nå Timbuktu, men det er en reise vi får gjøre en annen gang...

Vi synes det utrolig hyggelig at så mange legger igjen kommentar/hilsen på bloggen. Vil bare opplyse om at dere ikke trenger å registrere dere, kan bruke anonym og skrive navnet ditt i selve kommentaren!

Benedicte i maliske klær.
Pinnene som stikker ut, og gir det karakteristiske maliske preget, brukes til å klatre på når moskeen får nytt lag med leire/ kumøkk utenpå.

Barna klappet og sang når vi dro.

Turisten med moskeen i bakgrunnen. Alle barna løp etter oss for å se på disse "rare menneskene."

Fattigdom

2008-09-12T12:36:00.000-07:00

Mali er et vakkert land med savanner, ørken og fjell, og menneskene som bor her er blide og vennlige. Det er allikevel umulig å stenge ute alle inntrykkene fra den bunnløse fattigdommen som veldig mange lever i. Mali er et av verdens desidert fattigste land. Den siste offisielle FN rapporten fra i sommer, viser at Mali er av de landene i verden med høyest barnedødelighet. Mer enn halvparten av alle barn dør før de fyller 5 år! I endel landsbyer i distriktet hvor vi bor, er det en dødelighet på opp mot 75%. Tenk litt på det!
Mali er det landet i verden med høyest kvinnedødlighet. I gjennomsnitt føder hver maliske kvinne 8 barn. Mange dør derfor i barsel eller som følge av komplikasjoner i forbindelse med omskjæring. Stort sett alle jenter i Mali omskjæres. Det er en tungt forankret tradisjon som tar tid å endre. Vår arbeidsgiver har satt i gang prosjekter for å få slutt på denne grusomme praksisen, og resultatene har vært veldig gode i enkelte landsbyer.
Forventet levealder i Mali er 45 år!! Dette er selvsagt av de aller laveste i verden. Det er først og fremst mangel på rent vann, sanitære forhold og Malaria, som er årsaken til at så mange mennesker dør så alt for tidlig. Bare Malaria tar hvert år over en million liv i Afrika, de fleste av disse er barn. Et lite myggnett til 20 kr stk vil kunne redusere denne dødligheten dramatisk.
Det er groteske tall jeg ramser opp, og joda, selvsagt har jeg sett tilsvarende tall før. Men uten å skulle virke for klisjefyllt, så er det ganske anderledes å se menneskene bak tallene. Det å oppleve hvor mange som lever helt marginalt fra hånd til munn, og hvor mange som sliter med å få dekt helt grunnleggende behov, gir i hvertfall en ydmykhet over hvor utrolig heldig vi er som bor i Norge. Samtidig gir det jo også et perspektiv på de tingene som opptar oss hjemme, enten det dreier seg om bomring, bensinpriser eller kontantstøtte!

Bilkurs og sanddyner

2008-09-11T03:52:00.000-07:00

Bilkjøring i Afrika er noe ganske annet enn hjemme. Ikke bare er trafikkbildet temmelig anderledes, men veistandarden er også et kapittel for seg. Kryssing av eleveleier og annen kjøring ute i bushen er ofte påkrevd, fordi veien enten er blitt borte eller regnvann har gjort den uframkommelig. Alle sinte tanker jeg noen gang har sent statens vegvesen eller andre vegmyndigheter, er herved trukket tilbake!
Den positive delen her nede er jo at bushkjøring er veldig gøy. Med de bilene vi har til disposisjon, som Toyota Landcruiser, så våkner virkelig gutten i deg når vi kjører i terrenget.
For å unngå alle nybegynner feilene har vi deltatt på bilkurs. Hvordan unngå å kjøre seg fast i sanddyner, hvordan krysse en elv osv. I tillegg har vi lært så mye bilteknisk at vi nok kan utføre EU-kontrollen selv når vi kommer hjem....
Dagen ble avsluttet med en utflukt for hele den norske kolonien til en sanddyne i nærheten. Her ble det lek og moro for barn i alle aldre. Til slutt fulgte vi solnedgangen over sanddyner og savanne, et mektig skue!

2008-09-11T03:33:00.000-07:00

Douentza er omgitt av flotte fjell.
Lokale gjetere

Vi øvelseskjører i bushen

Gutta på lasteplanet

Løvene i Boni

2008-09-03T15:07:00.000-07:00

Tidligere var det et rikt dyreliv i Mali, hvor zebraer, antiloper og sjiraffer rådet grunnen. På 70 og 80 tallet inntraff det flere store tørkekatastrofer i Mali, som førte til ørkenspredning og dårligere levekår for både mennesker og dyr. I dag er det stort sett bare elefanter av de store savanne-dyrene som man møter på her i Mali. Det er mye flodhest og krokodiller i elvene og apekatter i trærne, men dyrelivet kan ikke helt sammenliknes med det man finner i Masai Mara og Serengeti i Øst-Afrika.
I år har det derimot kommet godt med regn under regntiden, og savannen ligger grønn og innbydende med stadig flere Akasie- og Baobatrær som er så karakteristisk for den afrikanske savannen.
Og nå har det kommet melding fra en landsby i nærheten som heter Boni, om at de igjen har begynt å høre løvebrøl om kveldene! Det er jo fantastisk at løvene er på vei tilbake i Mali etter så mange år borte. Men de må gjerne holde seg oppe i fjellene ved Boni.....

Fjelltur

2008-09-02T14:52:00.000-07:00

I går ettermiddag var vi på fjelltur. En av de norske som har vært lenge her i Mali, ville gjerne vise oss noen flotte fjell å klatre i rett utenfor Douentza. Vi freste avgårde i Range Rovern og kjørte en halv times tid innover bushen. Bushkjøring med firehjulstrekker er forøvrig utrolig gøy!
Vi stoppet ved noen flotte klipper og startet klatringen. "Guiden" vår Kjell Magne hadde med seg en lang kjepp, tenkte at han hadde den for balansen, men da han fortalte at det var pga kobra slangene, ble det stille i turfølget! Det er visst mye spytt-kobrai området og ikke uvanlig å støte på i fjellet.Det var ganske absurd å klare oppover fjellet med tanke på at det kunne ligge en kobra slange på neste stein! Men det gikk bra, eneste form for dramatikk var flaggermus store som katter i en hule vi måtte gå gjennom.
Fra toppen var det forøvrig flott utsikt utover den grønne savannen, som om to mnd vil være gul og ørkenpreget.

Bilder

2008-09-01T14:50:00.000-07:00

I hagen har vi papaya, lime, banan og mango tre. Vi har også en hengekøye fra Ikea!!

Johannes og vaktmannen vår Boukari.

Hushjelpen vår Nema har laget middag til oss.

Foran huset vårt er det en stor "myggveranda" der vi kan sitte ute hele kvelden.

Hjelp i huset!!

2008-09-01T12:34:00.000-07:00

Det å ha folk som jobber i huset vårt, er for oss en temmelig uvant situasjon. Vi har hverken hatt au pair eller polske byggningsarbeidere på lønningslista hjemme i Norge, så dette er første gangen.
Vi har en vaktmann som heter Boukari. Han er nærmere 2 meter lang og utrolig snill og hyggelig.Han sitter på en stol utenfor huset vårt hele natta og passer på oss. Vet ikke helt hvorfor, det er jo relativt trygt her, men det er tradisjon i Mali og mange andre steder i Afrika, at hvite/rike mennesker har egen vaktmann. I tillegg til å være nattevakt, koster Boukari gårdsplassen hver morgen, åpner porten når vi kjører inn og ut med bilen, og er ellers tilgjengelig med å hjelpe til med små praktiske ting.
Vi har også en hushjelp som heter Nema. Hun vasker og rydder huset hver dag, vasker klær to ganger i uka, og har middagen klar når vi kommer hjem etter jobb.
Det er naturligvis veldig deilig, men også helt nødvendig hvis vi skal gjøre en jobb her. Husarbeid, handling og matlaging er nemlig veldig tidkrevende her. Dessuten er det snakk om attraktive jobber for de lokale. Så selv om det fortsatt føles rart å ha noen som står og vasker opp på kjøkkenet vårt, er det absolutt mulig å venne seg til....

2008-08-30T09:37:00.000-07:00

Marked i Bamako. Vi fikk hjelp til å bære av en ivrig gutt. Det ble kjøpt inn stoff til nye antrekk og fotballdrakter til gutta.

Det er regntid i Mali og Magnus benytter regnet til en dusj.

2008-08-30T09:29:00.000-07:00

Johannes og husskilpadden "skilli "

Afrika

2008-08-30T04:33:00.000-07:00

Så er vi her endelig, i Afrika, alle kontinenters mor! Denne enorme, kontrastfyllte og myteomspunnede verdensdelen som har tiltrukket seg hvite eventyrere til alle tider!!

Vårt første møte med Mali var hovedstaden, Bamako. På folkemunne blir den omtalt som verdens største landsby, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Nesten ingen høyhus, men desto flere geiter og kyr preger gatebildet sammen med de over en million menneskene som bor der.

Vi ble tre dager i Bamako for å få langtidsvisum. Tiden ble i hovedsak brukt i svømmebasseng og til å skaffe varer som de ikke har lengre nord i landet, hvor vi skal bo.

Vi ble forøvrig tatt utrolig godt vare på i Bamako. Med egen sjåfør og Åshild som fulgte oss rundt, gikk det veldig fint.

Ferden nordover til Douentza tok tre dager. Det er regntid i Vest-Afrika nå, så landskapet er utrolig grønt og vakkert. Langs veien stod blide barn vinket til oss.

Det var veldig spennende å ankomme huset vårt på torsdag formiddag, etter å ha sett hvordan levestandarden er her i Mali var vi veldig skeptiske, men vi ble positivt overrasket over huset. Vi har en utrolig hyggelig vaktmann som bare snakker fulani, og en hushjelp som rydder og lager mat, ganske sprøtt egentlig, men vi venner oss nok til det, blir kanskje værre når vi kommer hjem!!!

Vi synes selv at vi har reist og sett mye tidligere, men allikevel har det vært temmelig sjokkerende å se hvordan de fleste lever her i Mali. Bare et fåtall har elektrisitet, og nesten ingen har innlagt vann, det føles som å ha reist 100 år tilbake i en tidsmakin. Når vi i skumringen i går satt på taket vårt og så ned til naboene, var de samlet hele storfamiliene sammen med dyra sine og gjorde klart for å spise. Må nesten klype seg litt i armen for å skjønne at det er virkelig!

Vi har blitt møtt på en veldig flott måte av de andre norske her. Det virker å være et godt sosialt miljø og de hjelper oss med alle de små og store tingene som vi trenger for å klare å fungere i dette samfunnet her, som er så utrolig annerledes fra "vår verden".

Har veldig begrenset nett foreløpig men skal skrive mer senere. Men viktigst av alt, vi er friske og ved godt mot!

2008-08-22T08:57:00.000-07:00

Frankrike

Mormor og gutta har benyttet seg mye av det fantastiske svømmebassenget i Vichy. Her er det sklier, medstrøms svømming, boblebad, massasje stråler og et 50 meter langt utendørsbasseng.

Mormor fyllte 65 år 21.august. Dagen ble feiret på restaurant.

Puy de dome er et område med vulkanske fjell.
Gamlebyen i Lyon.

En dag igjen!!

2008-08-22T05:03:00.000-07:00

Så er det bare en dag igjen av oppholdet vårt her i Frankrike! Vi har lært mye fransk, ihvertfall så mye som vi har klart å absorbere på tre uker.Vi har reist rundt og opplevd mye, både her i nærområdet til vakre Vichy, og i storbyene Paris og Lyon.
Vi har vært så heldige å hatt familie sammen med oss under hele oppholdet, og i tillegg har vi blitt kjent med mange nye mennesker. Det har derfor vært noen veldig sosiale uker her nede!

På lørdag tar vi først toget til Paris. På Charles De Gaulle flyplassen møter vi Sandra og Laila som skal fly sammen med oss til Mali. Sent på kvelden lander vi i Bamako, Malis hovedstad!
Kjenner på kroppen at det nærmer seg nå. Neste oppdatering kommer fra Afrika!!!

Frankrike

2008-08-11T13:09:00.000-07:00

Etter en drøy uke av oppholdet i Frankrike, er det nå på tide med en tilbakemelding.

Selve utreisen ble noe strabasiøs. Vi startet med 22 kg overvekt baggasje på Torp, og tatt i betraktning at det koster 100 kr for hver kilo overvekt, var det i overkant mye! Etter intense forhandlinger klarte Benedicte å prute ned prisen til 700 kr, altså en reduksjon på 1500 kr, godt gjort!!
Etter mellomlanding i Amsterdam, dukket aldri Johannes sin koffert opp i Paris. Den kom heldigvis til hotellet i Vichy tre dager senere, men hadde fått hard medfart og selve kofferten var ødelagt. Men, men, sånt skjer på reise..

Vi bor altså i en by som heter Vichy. Den er relativt liten etter fransk målestokk, men har flotte parker, en fin "gamle-by", og en idyllisk elv som renner gjennom byen.
Selve skolen vi går på heter Cavilam, og er et språksenter for studenter fra hele verden. Noen er her i to uker, mens andre går her i et helt år for å lære seg fransk.
Etter en test blir man plassert i en gruppe og må egentlig klare seg så godt man kan. Lærerne snakker kun fransk, og opplegget ikke helt det vi vil kalle pedagogisk. Rune har vært heldig med nivået på sin gruppe, mens Benedicte skal bytte denne uka.
Det er intens språktrening fra halv ni til halv fire, så vi blir ganske slitne, men forhåpentligvis gode i fransk etterhvert!

Når vi er på skolen, prøver Kirsti (mormor) å aktivisere Johannes og Magnus. Det er et flott badeanlegg her som de har tilbrakt mye tid ved. I tillegg har mye av den første uka gått med til å gjøre seg kjent i byen. Ellers bedriver jo gutta med aktiviteter som de normalt liker. Magnus spiller fotball og ser på OL, og Johannes leser bøker og spiller wii. Mormor (barnevakt) koser seg med mye god vin og bøker, utenom "arbeidstida".

Denne helga var vi på tur til Paris. Vi hadde bestilt på et flott hotell ved Montparnasse, og "gjorde" Paris i to dager. Det var ungenes første gang i Paris, så vi måtte jo få med oss de store severdighetene, som Eiffeltårnet, Notre Dame, Orsay museet og Latiner kvarteret. På søndag var vi på et nyåpnet vitenskapsmuseum for barn. Det var en stor suksess!

Nå venter en ny uke med pugging av fransk, før vi til helga reiser til Marseille, hvor vi skal møte morfar og Svanhild. Der blir det en blanding av by og strandferie! Så inntil neste gang;

A bièntôt !!

Paris

2008-08-11T02:46:00.001-07:00

Bare 5 uker igjen!!

2008-06-28T15:20:00.000-07:00

I dag er det nøyaktig 5 uker til vi reiser på språkkurs til Frankrike. Der skal vi forhåpentligvis lære masse fransk, men også kose oss i Paris, i Lyon og på Rivieraen. Etter 3 uker i Frankrike, flyr vi direkte fra Paris og ned til hovedstaden i Mali, Bamako. Der starter vårt store "Afrika-eventyr". Vi blir nødt til å være noen dager i Bamako i påvente av at visumsøknadene blir behandlet. Johannes fyller 12 år den 24.08, dagen etter vi lander i Bamako, det blir nok en en spesiell bursdag som han vil huske lenge.....
Når alt papirarbeid er ordnet, setter vi kursen nordover mot Douentza. Kjøreturen tar to dager, og det meste av tiden skal vi følge mektige Niger, en av Afrikas største elver. Vi skal bo i en by/landsby som heter Douentza. Der bor det ca 20 000 mennesker, og byen ligger i Sahel området, dvs ytterkanten av Sahara. Myte omspunnede Timbuktu befinner seg 5 timer nord for Douentza, og noen timer østover ligger grensa til nabolandet Burkina Faso.
Som dere kan se på bildet er det noen flotte fjell ved Douentza, de er på over 1000 m, og kommer til å gjøre savnet av Jotunheimen litt mindre....

India

2008-03-24T02:54:00.000-07:00

I vinterferien var Rune og jeg på en fantastisk tur til Kerala i India. Vi fikk oppleve både flotte strender i Kovalam og Varkala, cruise i backwater områdene, kinesiske fiskenett i Kochi, teater, spennende mat, tempelfestivaler og et yrende folkeliv.