På gjensyn Mali..

I Grålysningen bøyer tre hvitkledde menn seg mot støvet i en liten landsby nær grensa til Burkina Faso. Nede i det tørre elveleiet står fargerikt draperte kvinner og haler opp bøttene fra vannhullet. Nok til vask, mat og drikke.

I hovedstaden Bamako blir nytrukket cappucino båret rundt til bordene på restauranten. Vestlige bistandsarbeidere diskuterer finanskrise mens de skuer utover Nigerelva som dovent renner nordover på sin lange ferd til Guineabukten.

Bussen fra Gao har stoppet i Douentza, seks timer forsinket, med 800 km igjen til hovedstaden. Bussen er overlesset med mennesker, rissekker, sykler, ved og høner. Overalt er det folk som vil selge peanutter, mango, hirse, eller hva med ei geit!
Sjåføren ligger under bussen og skrur..

Utenfor moskeen, ikke langt fra markedet i Djenne, sitter Ibrahim på et teppe. Han drikker te og venter på at kveldsbønnen skal begynne. Sola er på vei ned, himmelen farges dyp rosa, og landskapet får myke konturer. Fra minareten ropes det endelig til bønn.

I en karavaneleir ute i ørkenen 120 km nord for Timbuktu, samles tuaregene rundt leirbålet. Værbitte indigo-kledde menn snakker dempet sammen. I morgen er det atter en dag hvor nye kilometer skal tilbakelegges under Saharas brennende sol.

Ved Tireli i Dogonland sitter eldsterådet samlet. Taket er lavt så ingen skal reise seg i sinne. Landsbyens fremtid avgjøres ved å tolke revespor. Månen henger lavt over den enorme klippeveggen som strekker seg helt til Bandiagara.

Dette og veldig mye mer er "vårt" Mali. Vi har fått opplevelser som vi for alltid vil ha med oss, og vi er både takknemlige og glade for at vi våget å legge ut på dette eventyret. Rett før midnatt i morgen den 10. mai, forlater vi afrikansk jord for denne gang, og reiser hjem på ferie. Vi gleder oss naturligvis veldig til å treffe familie og venner igjen. Det blir også deilig å kunne kjøpe all den maten vi vil på butikken, kjøpe pølser og is på Narvesen, drikke kaldt vann rett fra springen, nyte norsk natur og mye mye mer. Men det blir også litt rart at ikke alle roper, vinker og hilser på oss, at ikke veldig mange kommer til å spørre hvordan vi har sovet, om vi er friske, og hvordan resten av familien har det, som er vanlig å gjøre her i Mali. Så selv om vi nå er ganske slitne og gleder oss stort til å komme hjem, så føles det godt at vi skal tilbake til Mali til høsten. Benedicte reiser ut igjen til Mali 10. august. Rune, Johannes og Magnus reiser ikke ut igjen før 13. september, fordi Johannes skal begynne på ungdomsskolen, og skal gå de fire første ukene i Norge.
Da gjenstår det bare å takke for følget. Det har vært både inspirerende og hyggelig at så mange av dere hjemme har fulgt oss her på bloggen dette året. Vi har etter beste evne forsøkt å formidle endel av de tankene og opplevelsene tiden her i Mali har gitt oss, og er veldig takknemlige for alle de positive tilbakemeldinger vi har fått.

Vi håper jo å møte så mange av dere som mulig, men benytter anledningen her til å ønske alle en flott sommer!

Hilsen

Magnus, Johannes, Benedicte og Rune

Elefanttur

Afrika er dyrenes kontinent. Alle har vi et forhold til "dyrene i Afrika" enten vi er naturinteresert eller ei. Endelig var det vår tur til å få oppleve en av "the big five", nemlig elefanter.
Her hvor vi bor i Mali, i overgangen mellom savanne og ørken, trekker hvert år tusenvis av elefanter over grensen fra Burkina Faso på jakt etter mat og gode vannhull. Den beste tiden for å finne elefantene er nå i slutten av tørketiden, fordi det er lite vann igjen, og dermed større tetthet av elefanter på de stedene hvor det fortsatt finnes vann. Så på gode anbefalinger pakket vi for overnatting, og satte kursen for bushen. Etter to timers off-road kjøring gjennom et landskap stadig skiftende mellom savannens gule gressganger og ørkenens solsvidde sletter, var vi ved målet. En liten innsjø, spredt skog og en liten tuareg-bosetning. Etter de obligatoriske hilseritualene( tar veldig lang tid her i Mali)var tuaregene klare for å vise oss elefanter. Vi var veldig spente, for det er på ingen måte noen selvfølge at man finner elefanter. Det viste seg å være ubegrunnet, det var hundrevis av elefanter i området. Rett før solnedgang kom de i flokker ned mot vannet for å drikke. Vi ble passet godt på av tuaregene, og holdt oss på trygg avstand for ikke å provosere dyrene. Mange har endt sine dager fordi de har kommet for tett på elefanter, de er ikke akkurat til å spøke med.
Det var et fantastisk skue i kveldstimen, med paraplyformede akasietrær i siluett mot ildrød himmel, mens stadig nye flokker av trumpeterende elefanter nærmet seg vannhullet. Det er lett å bli fyllt med ærefrykt når man observerer disse majestetisk flotte dyrene i sine rette omgivelser.
Mørket faller fort på i Afrika. Vi måtte derfor bruke de siste minuttene med dagslys til å rigge leir, og det helst på et sted hvor elefantene ikke tramper over på natta! Men når myggteltene er oppe og du sitter rundt bålet og griller kjøtt, føler den varme kveldsbrisen mot ansiktet, og titter opp på den afrikanske kveldshimmelens myriader av stjerner, ja, da ønsker man seg egentlig ingen andre steder...
Neste morgen var det opp i grålysningen for å se elefantene returnere til innsjøen. På ny fikk vi oppleve fantastiske øyeblikk med massevis av elefanter i alle størrelser. Alt fra diende elefantbabyer til noen enorme hannelefanter.
Etterhvert som sola fikk tak, og elefantene vandret avgårde på sin katakteristiske gyngende måte, var det på tide å takke våre venner tuaregene for gjestfriheten, og ta fatt på hjemveien.
På vei hjem tilbake til Douentza møtte vi på karavaner som var på vei gjennom Sahara med saltblokker. Ganske utrolig at det i 2009 fortsatt transporteres salt på denne måten!