Elefanttur

Afrika er dyrenes kontinent. Alle har vi et forhold til "dyrene i Afrika" enten vi er naturinteresert eller ei. Endelig var det vår tur til å få oppleve en av "the big five", nemlig elefanter.
Her hvor vi bor i Mali, i overgangen mellom savanne og ørken, trekker hvert år tusenvis av elefanter over grensen fra Burkina Faso på jakt etter mat og gode vannhull. Den beste tiden for å finne elefantene er nå i slutten av tørketiden, fordi det er lite vann igjen, og dermed større tetthet av elefanter på de stedene hvor det fortsatt finnes vann. Så på gode anbefalinger pakket vi for overnatting, og satte kursen for bushen. Etter to timers off-road kjøring gjennom et landskap stadig skiftende mellom savannens gule gressganger og ørkenens solsvidde sletter, var vi ved målet. En liten innsjø, spredt skog og en liten tuareg-bosetning. Etter de obligatoriske hilseritualene( tar veldig lang tid her i Mali)var tuaregene klare for å vise oss elefanter. Vi var veldig spente, for det er på ingen måte noen selvfølge at man finner elefanter. Det viste seg å være ubegrunnet, det var hundrevis av elefanter i området. Rett før solnedgang kom de i flokker ned mot vannet for å drikke. Vi ble passet godt på av tuaregene, og holdt oss på trygg avstand for ikke å provosere dyrene. Mange har endt sine dager fordi de har kommet for tett på elefanter, de er ikke akkurat til å spøke med.
Det var et fantastisk skue i kveldstimen, med paraplyformede akasietrær i siluett mot ildrød himmel, mens stadig nye flokker av trumpeterende elefanter nærmet seg vannhullet. Det er lett å bli fyllt med ærefrykt når man observerer disse majestetisk flotte dyrene i sine rette omgivelser.
Mørket faller fort på i Afrika. Vi måtte derfor bruke de siste minuttene med dagslys til å rigge leir, og det helst på et sted hvor elefantene ikke tramper over på natta! Men når myggteltene er oppe og du sitter rundt bålet og griller kjøtt, føler den varme kveldsbrisen mot ansiktet, og titter opp på den afrikanske kveldshimmelens myriader av stjerner, ja, da ønsker man seg egentlig ingen andre steder...
Neste morgen var det opp i grålysningen for å se elefantene returnere til innsjøen. På ny fikk vi oppleve fantastiske øyeblikk med massevis av elefanter i alle størrelser. Alt fra diende elefantbabyer til noen enorme hannelefanter.
Etterhvert som sola fikk tak, og elefantene vandret avgårde på sin katakteristiske gyngende måte, var det på tide å takke våre venner tuaregene for gjestfriheten, og ta fatt på hjemveien.
På vei hjem tilbake til Douentza møtte vi på karavaner som var på vei gjennom Sahara med saltblokker. Ganske utrolig at det i 2009 fortsatt transporteres salt på denne måten!