Påsketur

Hva gjør man når det er påskeaften og en befinner seg i Sahara, noen tusen kilometer unna nærmeste snøflekk? Jo, man tar med seg miniski, akebrett og snowboard til nærmeste sanddyne. Det går så det suser!
Tradisjonen tro ble det også i år arrangert påskefrokost med påfølgende aking og diverse aktiviteter i sanda her i Douentza. Når man bor i et land hvor ingen vet hvor de var når Oddvar Brå brakk staven, og ingen noensinne har hoppet etter Wirkola, så gjelder det å være kreativ for å holde stolte norske skitradisjoner i hevd. På den positive siden er jo at vi slapp å smøre med klister, og ingen klaget over at de frøys på beina..
Når det gjelder den lokale maliske deltakelsen , så var den heller tynn. Hverken Kollen-brøl eller bikkja i bakken skapte nevneverdig entusiasme hos de fremmøtte tilskuerne, derimot lo de godt av endel av fallene som ble prestert! Så hvem vet, kanskje er spiren sådd for en fremtidig malisk deltakelse i vinter OL.
Den store påskefølelsen kom definitivt når vi alle fikk utdelt kvikk lunsj, Anthon Berg påskeegg, og en appelsin hver, direkte sendt fra Norge for anledningen. For en lykke! Det smakte helt fortreffelig! Så fikk det ikke hjelpe at sjokoladen smeltet raskere enn vi klarte å spise den, og at sanda knaste godt i tenna i mellom munnfullene med appelsin...

Varmetid

Så er varmetiden for alvor over oss. Allerede før vi ankom Mali, var vi blitt advart om hvor ekstremt det er her i varmetida. La det være sagt med en gang, det er fryktelig varmt!
Hver eneste dag kryper kvikksølvet over 40 grader i skyggen. Foreløpig stopper det på 41-42, men innen april er omme skal vi visstnok se 50-tallet...
Det er de glohete ørkenvindene fra Sahara som nådeløst feier over Sahel-landskapet på denne tiden av året. Når du er ute så føles det akkurat som om du har en hårtørrer mot ansiktet. Denne eksepsjonelt varme vinden, kombinert med den alltid tilstedeværende brennende solen, skaper temperaturer og livsvilkår som er helt i grenseland for hva mennesker og dyr kan tåle. For det er ikke bare vi som sliter, malierne synes også det er for varmt, og overalt ligger det folk rett ut i skyggen.

Det er naturlig nok viktig å avpasse tempoet etter varmen, man kjenner at yteevnen reduseres dramatisk, og man blir slapp, sliten og fort frustrert.
Det å dekke grunnleggende behov som å få i seg nok drikke og næring, samt å sove mye, er helt avgjørende for hvordan man takler denne ekstreme varmen over tid. For det er ikke akkurat snakkk om en 14-dagers periode, varmetida varer helt til langt ut i juni, da den endelig kuliminerer i at regnsesongen starter.

Den høye temperaturen får også merkelige konsekvenser på annet enn oss mennesker. Jeg kan nevne at skosåler faller av skoene fordi limet ikke tåler varmen.(norske sko). Glasset på solbrillene mine som lå i bilen smeltet, og sykkeldekk som står i sola punkterer.

Tidligere har vi sovet mye ute på taket. Det er for varmt nå, så selv Johannes og Magnus har trukket inn. Heldigvis har vi air-condition på begge soverommene, som gjør at vi alle sover godt om natta. Strøm er dyrt og sjeldent her i Mali, så vi prøver å unngå å bruke aircon annet enn på natta. Inne-temperaturen i huset vårt er nå aldri under 34 grader. Over tid er det ganske anstrengende, og av og til blir man nærmest litt desperat, men heldigvis takler ungene varmen utrolig bra. De klager sjelden og er forbausende energiske og fornøyde.
Vi visste at denne perioden kom til å bli tøff, vi tar det som en utfordring og forsøker etter beste evne etter å mestre denne ekstreme varmen. Allikevel er det ikke til å legge skjul på at det er utrolig deilig å tenke på at det nå er mindre enn seks uker til vi igjen setter beina på norsk jord...

Lærere kan brukes til så mangt..

Her i Mali har skolebarna fått en noe uventet, men sikkert kjærkommen ekstra ferie. Det skal nemlig gjennomføres en folketelling, og presidenten har bestemt at folketellingen,den skal naturlig nok landets lærere utføre! I to hele uker er alle skoler stengt, mens lærerne vandrer rundt i by og bygd for å registrere borgere. Presidentens offisielle begrunnelse for hvorfor nettopp lærerne ble utpekt til denne oppgaven, er følgende: "Lærerne er de eneste som både kan telle og skrive, og som vet hvor folk bor..."
Det er jo en fantastisk tillitserklæring fra landets president, som jeg er overbevist om at det maliske lærerkorpset setter umåtelig stor pris på..
Når skal Jens Stoltenberg slippe katta ut av sekken, og endelig fjerne all tvil om at norske lærere nå både kan telle og skrive? På den annen side, det ville vel blitt betraktet som rent valgflesk...