Jul i Mali

Det blir naturlig nok en spesiell julefeiring for oss i år. Langt borte fra venner og familie og alt vi forbinder ned jul. Vi kommer til å savne jula hjemme, og det kommer til å bli sårt å ikke være sammen med resten av familien på selve juledagene.

Adventstiden her i Mali har vært innholdsrik. Den har bestått av felles bakedag, Luciafest, Jul i Blåfjell og juleskuespill på skolen. Men det er bare å innrømme, vi har ikke det snev av julestemning! Det blir sagt at julen her i Mali er veldig lik den opprinnelige i Juleevangeliet, esler, gjetere osv.Men for oss som er vant til å fryse på øra, så blir det liksom ikke helt det samme!

Jul blir det allikevel, og jeg tror vi skal få en fin høytid. Julaften og 1. dag skal vi være sammen med gode venner i Sevarè. Det blir til og med pinnekjøtt på Julaften.

I romjulen drar vi på 3 dagers trekking tur til Dogonland. Vi skal gå i fjellene og overnatte i dogonlandsbyer, skal være veldig spesielt.
I nyttårshelga er vi en gjeng som skal reise til Timbuktu. Blir spennende å oppleve denne byen som er kilden til så mye mystikk, eventyr og historie. På selve nyttårsaften rir vi med en kamelkaravane ut i Sahara. Vi skal overnatte i en tuareg leir ute i ørkenen langt fra sivilasjonen.

Så selv om vi ikke får jul som vi er vant med, så tror vi at vi får noen flotte opplevelser som gjør at vi kommer til å se tilbake på denne jule og nyttårsfeiringen med glede.

Til slutt må vi få si at det er utrolig hyggelig at så mange har fulgt med på bloggen dette halvåret. Tusen takk til alle dere som har lagt inn kommentarer og sendt oss mail. Dere skal vite at det betyr veldig mye for oss som er langt borte, å få små og store tilbakemeldinger hjemmefra.

Magnus, Johannes, Benedicte og Rune

ønsker alle en riktig god jul og et godt nytt år!

Barneraking

Noe av det mest spennende ved å være her i Mali, er å få være med på lokale tradisjoner og seremonier. I helga var Benedicte med på barneraking. Det er en slags navnefest som skjer 8 dager etter at barnet er født. De raker alt håret av barnet, før håret blir rullet sammen og sendt rundt til alle gjestene, som da mottar en velsignelse.

Selve navnet er det faren til barnet som bestemmer. Han sier fra til Imamen hva barnet skal hete. Imamen roper det ut til alle de andre mennene. Til sist får barnets mor og de andre kvinnene vite hva babyen skal hete!

Sannheten om Afrika

Hva er sannheten om Afrika? Det er som å spørre etter sannheten om Europa. Mener vi Balkan eller Skandinavia? Tsjekkia eller Irland? I Afrika bor det 850 millioner mennesker fordelt på 54 land, strukket over 7 tidssoner. Dette er mangfoldets kontinent, fra den 1435m dype Tanganikyasjøen til det snødekte Killimanjaro 5895moh. Fra de endeløse åpne savannene i Øst Afrika på Serengeti og Masai maras sletter, til de dampende regnskogene i Kongo og Vest Afrika. Fra Atlas fjellene i Nord Afrika hvor Saharas enorme sanddyner strekker seg sørover gjennom 11 land og 9 millioner km2. Til korallrevene og det krystallklare vannet i Det Indiske hav som omgir Mombasa og Zanzibars strender. Fra Cape Towns pulserende og moderne storbyliv, til de enkle Tuareg leirene i ørkenen ved Timbuktu.

Afrika er mangfoldets og kontrastenes kontinent. I Kongo raser det en grusom borgerkrig, i Sør-Afrika planlegges fotball VM. I Botswana hersker velstand, mens vest i Etiopia står nå 7 millioner mennseker i fare for å sulte i hjel!

Vidunderlige Afrika! Der hvor himmelen gløder og vinden er en mild venn. Dette lidelsens og krigenes kontinent, hvor kvinner kan bære 25l vann på hodet uten å søle og hvor sjåfører får bilvrak til å gå. Her finnes folk som sier "no problem", "basi fuu waala", "hakkuna matata", når alt har misslyktes. Dette er den verden hvor menneskene ser deg rett i øynene og vil vite hvem du er. Hvor alle vil være venner og kaller hverandre brødre og søstre. Et dampende kontinent med rød jord og sterke mennesker.

Men Afrika er også 4 millioner barn som dør hvert år av sykdommer de med 20 kr kunne vært reddet fra. En kvart million kvinner dør i barselseng fordi de mangler en sykepleier. Sykepleierne er på jobb i Europa. I Manchester jobber det flere malawiske leger enn det er leger i Malawi. Halve Afrikas befolkning lever på en dollar dagen, kuene i EU subsidieres med to!

U-hjelp og bistand har hverken avskaffet fattigdom, sult eller analfabetisme. Mange land har gjort seg avhengig av støtte utenfra og korrupsjonen er kvelende, men ut av bistandsstatistikken vandrer det samtidig livsfriske barn som kan lese og skrive. Kvinner som har skaffet seg et levebrød gjennom mikrokreditt, tusentalls landsbyer har fått rent vann. Verden er sannelig ikke svart-hvit!

Det er vanskelig å forholde seg likegyldig til Afrika, til kontrastene, til naturen, til menneskene og dyrene. Det sies at når man først har fått Afrika under huden, så vender man alltid tilbake. Kanskje er det den blomstrende livsgleden og den ukuelige optimismen som har en slik magisk tiltrekningskraft!

Malaria

Så har vi kommet oss gjennom vår første ordentlige sykdomsperiode i Mali. Både Magnus og Johannes hadde malaria i forrige uke! Malaria er jo en alvorlig sykdom, men hvis man er tidlig ute med behandling, så går det som regel bra. I tillegg tar vi selvsagt malariaprofylakse, som også er med på å bremse sykdomsforløpet når man først er smittet.
Malaria kan være vanskelig å oppdage fordi den kan starte med så mange forskjellige symptomer, men når feberen kom var vi raske med å ta en blodprøve for å sjekke. De er flinke til å diagnostisere malaria og tyfoid her, men utover det må man behandle seg selv. Sykehusene her er ikke et sted man ønsker å oppholde seg, så skulle det bli kritisk må en evakueres til hovedstaden eller eventuelt Norge.
Guttenes malaria forløp heldigvis helt udramatisk. Magnus lurte på om han kom til å dø når han fikk vite at han hadde malaria, men ganske raskt syntes han det var litt "kult" å ha malaria, ikke så mange fra Tønsberg som har det!!
Heldigvis tok det bare tre dager før Magnus var på beina igjen. Johannes ble dårlig bare et par dager etter Magnus. Inkubinasjonstiden på malaria er 2-3 uker, og siden de sover i samme myggtelt har de nok blitt smittet samtidig. Johannes kom seg også greit gjennom sin første runde med malaria, så etter en snau uke kunne vi puste lettet ut da begge var friske.

Sykdom var nok det vi gruet oss mest til før vi reiste ut til Mali. Vi ønsker selvsagt ikke å utsette barna våre for noen fare, men vi vet jo at endel sykdommer her er alvorlige. Når det gjelder malaria og tyfoid, så er det dessverre ofte ikke et spørsmål om du får det, men når du får det! Så det gjelder å ta sykdomstegn på alvor og starte behandling så tidlig som mulig. I mangel av et helsevesen å stole på, kjennes det relativt trygt med den kompetansen som er i det norske miljøet her. Mange har vært her lenge, og kan gi gode råd og veiledning til oss nye som er vant til å forholde oss til en og annen forkjølelse...

Så ble det hund allikevel!!

¤¤¤¤B U L L E

¤¤¤¤Så har det store skjedd. Johannes og Magnus har fått hund! Den heter Bulle og er 4 uker gammel. Ennå skal den bo en stund til hos moren sin, men ved juletider flytter den til oss. Hvilken julegave!!

Fram til det må Johannes og Magnus nøye seg med å leke/kose med Bulle i friminuttene, for Bulle bor bare 100m fra skolen.

Vi voksne har vel ikke akkurat fremstått som typiske hundemennesker hjemme i Norge! Det er vi vel fortsatt ikke, men guttene og i særdeleshet Johannes er veldig opptatt av dyr. Hjemme har Benedicte sin allergi umuliggjort dyrehold, men her i Mali trenger ikke dyra være inne. Johannes tar oppgaven med å skulle ha hund veldig seriøst, og er allerede i gang med å lese om hundens utviklingsstadier og oppdragelse. Magnus som tidligere mildt sagt har vært skeptisk til dyr, omgås nå katter, hunder, skilpadder og esler med den største selvfølge. Han har forøvrig lovet å spise grønnsaker i tre uker hvis han fikk hund!

Nærheten til dyr er absolutt noe som gjør perioden her i Afrika unik for ungene våre. Foreløpig har vi to skilpadder, en kylling og nå en hundevalp, og ennå har vi ikke vært her et halvt år! Det spørs om Johannes og Magnus vil flytte tilbake til Norge....

Monkey for a week...

Det å være totalt forskjellig fra omgivelsene kan tidvis være utfordrende!
En kjent sosialantropolog sa en gang at "it`s okey to be a monkey for a week, but after a while you get really tired of it". Det stemmer bra med hvordan det kan føles for oss her i Mali.
Å bli betraktet som en kuriositet og konstant være utsatt for massiv oppmerksomhet, kan over tid være ganske utmattende.

At Mali er et av verdens fattigste land og at det er rimelig varmt her, det visste vi jo før vi reiste, men jeg har i min "nord-sør" naivitet alltid trodd at likhetene er større enn ulikhetene (inni er vi like osv).
Så opplever vi her at sedvaner, skikker, verdier, normer og tenkemåte, er dramatisk forskjellig fra det vi er vant til. Mye av forskjellene er naturligvis fascinerende, mens enkelte ting man blir stilt overfor, er helt absurde for oss med en vestlig oppdragelse og verdisett! Vi har gjort oss mange tanker på hvordan det må være for afrikanere å skulle tilpasse seg det norske samfunnet, forstår nok noe bedre deres situasjon nå!

Som eksempel på kulturelle forskjeller kan jeg nevne trolldom! I hele Vest Afrika er trolldom, magi og vodoo temmelig utbredt. I alle byer finnes såkaldte "Maraboer", trollmenn, som folk har veldig respekt for. De må gis gaver for at de ikke skal kaste onde spådommer over deg. Det er lett å trekke på smilebåndet, men for folk her er svart magi blodig alvor. Når man til eksempel klipper seg er det veldig viktig å brenne det avklipte håret, så ikke noen med onde hensikter får tak i det. Håret ditt er nemlig en del av deg, og kan gi sterk kraft til personer som ønsker å ramme deg gjennom svart magi.

Til tross for mye oppmerksomhet og store kulturelle forskjeller, er det lett å bli glad i Mali. Menneskene her møter oss med smil, humor og varme. Det er ingen tvil om at mange her daglig står ovenfor utfordringer vi knapt kan forestille oss, desto mer imponerende at de er i stand til å møte omgivelsene med en slik livsglede og vennlighet!

Glade barn i Mali!

Fest og moro...

Hei i Mali benytter vi enhver anledning til å feire. Under de mildest talt krevende klimatiske forhold og langt borte fra familie og venner, blir det svært viktig med gode opplevelser sammen med andre.
Denne uken har inneholdt to store fester. Den største, og for oss viktigste, var 50 års feringen av Lise, vår kjære lærerkollega i Sevarè.
Den andre festen var åpningen av en ny stråhytte i en landsby litt utenfor Douentza.

Men først til 50 års laget. Lise, som er en kjempehyggelig, sympatisk og sporty dame fra Trøndelag/Nordland, ble vi godt kjent med i Frankrike før vi reiste til Mali.(fornøyd nå Lise?)
Hun er en av to lærere på den norske skolen i nabobyen (20 mil) Sevarè. Det var jo derfor naturlig at vi tre andre lærerne utgjorde arrangementskomiteen for en slik viktig anledning.
Det ble en strålende 50 års feiring som absolutt var jubilanten verdig. 30 nordmenn, voksne og barn, koste seg med den gode maten, som ikke mindre enn tre innleide kokker hadde laget. Etterpå var det dessert og norske kaker, stas!!



Skolebarna overrasket jubilanten med gaver og krone utenfor skolen.

Den andre festen, feringen av en ny stråhytte i landsbyen, kan på mange måter sammenliknes med en skikkelig dugnadsfest på bygda i Norge! Her hadde mange deltatt på byggingen, både fra denne og andre omkringliggende landsbyer. Vi ble invitert fordi noen norske har et prosjekt i denne landsbyen. Så det var bare å trekke i finstasen og ta med seg noen gaver, te, sukker og vann, og hive seg med på festen.

I landsbyen var det stor glede over besøket. Det ble slaktet en geit og danset og sunget til musikken av en gammel batteridrevet radio. Stråhytta, som ikke ble ferdig før ganske langt utpå kvelden, ble riktig fin den!

Noen av kvinnene i landsbyen samlet foran den nye stråhytta, før den var helt ferdig!

Sove på taket!

Både Johannes og Magnus har begynt å sove på taket om natten. De trives begge så godt med det, at det er helt uaktuelt å flytte inn igjen. Det blir nærmest som å være på telttur hver kveld, dessuten er det nå blitt så "kaldt" at det er perfekt å sove ute!

De tar med seg lommelykt , går opp trappa på utsiden av huset, og legger seg på madrass inne i myggteltet oppå det flate taket.

Det er nesten ingen som har elektrisitet her i Douentza, så det blir veldig mørkt. Stjernehimmelen blir derfor utrolig flott. Så mens karlsvogna henger opp ned på østhimmelen, og Orion lyser sterkere enn jeg noensinne har sett, føles det unektelig ganske eksotisk å sovne til lydene av en afrikansk by som er i ferd med å falle til ro for kvelden.

Ulempen er at når det lysner i femtida om morgenen, er det fullt kjør med hanespetakkel og hirsestamping på alle kanter, men Johannes og Magnus de sover like herlig....

Fornøyde gutter foran myggteltet på taket.

Besøk fra Norge...

Endelig kom mormor på besøk! Etter å ha reist i mer enn to døgn, Torp-Amsterdam-Paris-Bamako-Sevarè, så ankom hun vår by Douentza, sliten men ved godt mot. Det var naturligvis utrolig hyggelig å få Kirsti på besøk, og når hun i tillegg hadde koffertene fulle av gaver, mat og godteri, så ble det julaften og 17.mai på en gang! Pinnekjøtt, wienerpølser, geitost og melkesjokolade frembringer akutte abstinenser og ville gledesutbrudd hos enhver nordmann i eksil, og når vi i tillegg fikk tre dager gamle aviser, ja, da var lykken fullkommen!

Vi har jo ikke ferie, så Kirsti må delta i "hverdagslivet" vårt. Som nylig pensjonert lærer, har hun virkelig fått gjort nytte for seg på skolen. Hun har hatt undervisning, laget undervisningsopplegg, og systematisert bøker og utstyr....

Men det blir så absolutt tid til opplevelser også. Forrige uke bød på storstilt Halloween fest med 30 gjester, en kameltur, og ikke minst et besøk i en landsby i bushen. Det ble mange sterke inntrykk i møte med mennesker i glede og sorg under landsby besøket.

Denne helgen reiste vi på tur til Djennè. Djennè er en av de største turistattraksjonene i Vest Afrika. Byen som er på UNESCO sin verdensarv liste, er mest kjent på grunn av moskeen, som er verdens største byggverk i leire! Som en kulisse fra en eventyrfilm danner moskeen et bakteppe i en by som ikke har forandret seg nevneverdig fra 1500 tallet! Djennè, som ligger på en øy i Banielven, er en utrolig spennende og fascinerende gammel by. Følelsen av at tiden har stått stille var betagende, men de åpne kloakkrennene som rant i de trange gatene var overhodet ikke et sjarmerende innslag fra en tid som forlengst burde vært forbi...

Glade gutter som har fått pølser fra Finnsbråten med knekk garanti...

Mange herlige små barn å holde når man er på besøk i landsbyer.

Turister foran moskeen i Djennè.

Der ingen skulle tru at nokon ....

Jeg ble nylig spurt om jeg ville være med på en todagers tur til noen "skikkelig" avsidesliggende landsbyer. Jeg kunne ikke la en slik mulighet gå fra meg, og la det være sagt med en gang; den norske tv-serien "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu", ville blitt en slager i Mali. Her finnes materiale til mange nye sesonger av programmet!!

Turfølget, som i tillegg til meg selv bestod av en Afrika-rutinert nordmann og en nigerianer, startet med å kjøre veien mot Timbuktu, som er øde nok i seg selv! Etterhvert tok vi av fra denne veien og fulgte et eseltråkk i to timer, før det også forsvant, og vi kun kjørte etter retning og fjellformasjoner. Langt her ute i bushen dukket det opp landsbyer og bosettinger.

Normalt så vinker barna når biler kjører forbi her i Mali. Jeg syntes derfor det var underlig at de her ute løp som besatt og gjemte seg for oss. Grunnen var like åpenbar som den var sjokkerende, disse barna hadde aldri sett en bil før!!

I landsbyene hvor vi stoppet, ble invitert inn i stråhyttene for å slå av en prat og drikke te. Mange her ute hadde knapt nok sett en "hviting" før, men når de så meg, en hvit mann med rare klær og langt hår, ja, da holdt de på å le seg i hjel! Det pågikk seriøse diskusjoner blant både voksne og barn hvorvidt jeg var mann eller dame! Det gjelder å ikke ta seg seg selv altfor høytidlig, ingen tvil om at jeg var det rareste mennsket de noen gang hadde sett, og de så på ingen måte noen grunn til å legge skjul på det heller....

Hovedmålet for turen var en vanskelig tilgjengelig landsby som ligger oppå et fjellplatå. Så etter mange timers kjøring i bushen, parkerte vi Landcruisern, og startet på en to timer lang klatretur. På vei opp fikk jeg min første nærkontakt med en Kobraslange her i Mali. Vet ikke hvem som skvatt mest ,meg eller spyttkobraen, men vi valgte heldigvis å gå hver vår vei..

På toppen av fjellet (ca 1000m) var det palmer og en liten bosetting. Vi ble tatt vel i mot av landsbyhøvdingen, en riktig sprek kar på rundt 70 år. Det ble snakket om vær,vind, slekt og avling. Så når det var på tide å dra ,overleverte vi noen enkle gaver, og fikk ei høne (levende så klart) som takk! Vi tok med oss høna i sekken, klatret ned, og kjørte til den landsbyen hvor vi skulle overnatte. Der sov vi myggtelt ute på gårdsplassen til en fulani vi kjenner.

Det er to store stereotyper mange afrikanere har til oss hvite. Det ene er naturligvis at vi er vandrende lommebøker. På mange måter forståelig på bakgrunn av de enorme forskjellene i levekår. Det andre er at alle hvite er leger! Når vi er ute i landsbyer er det mange som spør om vi kan komme å se på syke slektninger. Noen ganger er det greit å gi medisiner, andre ganger er det lite en kan gjøre. Det er alltid en balansegang på hvor mye en skal involvere seg også, for det er umulig å hjelpe alle, men en strekker seg naturligvis langt når det gjelder å hjelpe alvorlig syke barn.

Etter to dager med reising, fjellturer, varme og utrolig mange inntrykk gjennom møter med mennesker og kultur, er det ikke fritt for at man blir temmelig sliten. Det å føle seg så totalt annerledes er ganske tappende. Det er lett å tenke at det er alle de andre her som er rare, og at det er jeg som er normal. Men det blir jo åpenbart feil i lys av de reaksjonene jeg fikk ute i bushen!! Normalitetsbegrepet blir iallefall satt kraftig på prøve her, både hos oss, og for dem som nå sitter rundt leirbålet og ler godt av han hvite med rare klær og langt hår....

Landsbyhøvdingen i midten. En sprek kar med masse humor.

Segou

I helgen var vi på tur til Segou. Segou er den nest største byen i Mali, og er også kjent for å være den vakreste. Byen, som ligger strategisk til langs Nigerelva, er historisk sett svært interessant. Den var hovedstad i det oldtidshistoriske Bambara riket, og var også en viktig by i kolonitiden. I dag er Segou viden kjent for sin keramikk, leirkrukkene blir brent i store kremeringsbål. Gamle Segou er også verdt et besøk, med sin sudanske arkitektur fra kolonitiden.

Vi var 15 stk som hadde en veldig hyggelig og sosial helg i Segou. Både voksne og barn koste seg i svømmebassenget på hotellet, og med shopping av keramikk, kniver og batikk. Det var et batikk-verksted i byen som var drevet av arbeidsledige ungdom. De laget utrolig flotte bilder, duker og tepper, og i tillegg fikk vi lage vår egen batikk under kyndig veiledning.

Det var langt å kjøre for å komme til Segou, syv timer hver vei gjennom endeløse afrikanske slettelandskap. Det ble heller ikke kortere av at vi på vei hjem kjørte feil, og var halveis til Burkina Faso før vi oppdaget det! Men til tross for mange timer i bil, det å oppleve nye ting, se nye steder og være sammen med hyggelige folk, skaper positiv energi og gir nye krefter, uavhengig av hvor i verden du befinner deg!

Glade gutter på vandring blandt spennende sudansk arkitektur. Ser de på jenter mon tro...

Benedicte ved bredden av Niger. Det er ikke vår klesvask som ligger til tørk i bakgrunnen....

Det var mange flotte tepper, bilder og duker på batikk verkstedet. Benedicte er fornøyd med handelen!

Johannes og Magnus i dyp konsentrasjon når de lager sin egen batikk!

Det er store avstander i Mali. Time på time gjennom det endeløse afrikanske slettelanskapet kan bli nokså monotont. Heldigvis er veien rett...

Trening..

I går passerte gradestokken 41 grader, det er det varmeste vi har hatt så langt. Det å skulle opprettholde treningshyppigheten som vi hadde hjemme, byr derfor på endel utfordringer. Varmen setter klare begrensninger det meste av dagen, men fra ca kl 17 og fram til det blir mørkt halv sju, er den beste tiden å trene ute på.

Det å ikke skulle trene er definitivt ikke noe alternativ. Undertegnede blir ikke til å være i hus med hvis det går mer enn tre dager uten trening. Og tatt i betraktning at hele familien tilbringer de fleste av døgnets timer sammen, forstår dere sikkert at trening må prioriteres!!

De norske damene har en fast treningsdag hvor de først løper opp på et lite fjell, deretter driver de styrketrening og pilates.

Rune har funnet seg en løpekompis, Frode fra Bergen. Han er naboen vår, en riktig kjernekar som er dessverre er svoren Brann supporter! Vi løper en times tid to ganger i uka. Det beste er å kjøre litt utenfor byen for å løpe på savannen. Jeg har prøvd å løpe i byen, men da fikk jeg et haleheng av barn som løp etter, og et titalls biler som stoppet og lurte på om jeg skulle sitte på! Litt slitsomt i lengden å forklare at , neida, jeg skal ingen steder, eller nei, det har ikke skjedd noe, jeg er bare ute og løper for moro skyld! Man bare ser hvordan afrikanerne rister lettere oppgitt på hodet, og får bekreftet mistanken om at hvite folk er rare...

Det store scoopet på treningsfronten, er at vi har lånt oss en ergometersykkel! Vaktmannen vår lurte fælt på hva vi skulle med en sykkel uten hjul, men den er gull verdt for oss. Siden hverken SATS eller SPENST tilsynelatende har planer om å åpne treningssentre her, fungerer det utmerket å sitte i et rom med aircon, misikk i ørene og tråkke til...

Hvem sørger for påmeldingen til Trondheim-Oslo til sommeren???

Kameltur

Denne helgen har vi vært på kameltur. Rett utenfor byen bor det en tuareg som heter Ibrahim. Han har ti kameler, og leier de gjerne ut for en billig penge. Vi befinner oss jo i utkanten av Sahara, så kamelen har alltid vært et viktig transportmiddel her. De store karavanene gjennom Sahara, som endte opp i legendariske Timbuktu, var selve grunnlaget for det engang så mektige malinkè folket.
Vårt møte med ørkenens skip ble udelt positivt! Vi la på ingen måte ut på noen langtur inn i Sahara, men fikk en flott tur, med mye fin natur på kjøpet. Johannes ble så begeistret for kamelriding, at han og Rune skal tilbake allerede til uka. Kanskje ikke så vanlig for 12 åringer hjemme å ha kamelriding som hobby, men absolutt en mulighet her!
I en noe eplekjekk tone, er det allerede blitt snakket om en kameltur til Timbuktu. Det er en tur på 5-6 dager, og krever nok endel trening. Men det er jo viktig å sette seg hårete mål, og det hadde vært utrolig kult!!

Johannes, Benedicte og Miriam på kamelryggen.

En ekte tuareg som er klar for Sahara!

Så rir de inn i solnedgangen.... Mali er et eldorado for Johannes som er så glad i dyr..
Som vanlig i har vi mange tilskuere som sitter og ser på oss hvite. Mens noen red ,laget de andre lapper på grillen.
Benedicte viser bilder hun har tatt av barna. Stor begeistring!!

DEN NORSKE SKOLEN I DOUENTZA

Livet ved Den norske skolen i Douentza har etterhvert tatt form. Skolen består av fem glade barn og to fornøyde lærere! Etter mange år i norsk skole, med stadig minkende ressurser, føles det utrolig flott å være to lærere på fem elever. Det skal dog legges til at det er krevende å ha elever fra 1. til 7. trinn i en gruppe, og at ingen av elevene er på samme trinn, vi har også en førskolegutt som er med oss to dager i uka. Men i det store og hele er det en unik situasjon som må nytes. Ikke bare har vi en tett voksendekning, vi har også utrolig flinke og motiverte elever. Når vi har pauser må de tidvis tvinges til å legge bort bøkene, så hverfall vi voksne får slappe av litt!
Det å være så få på en skole, kan selvsagt være begrensende, men det gir også store muligheter for fleksibilitet og kreativitet. Som da vår flinke 1. klassing tok med seg eselet sitt på skolen den dagen han skulle ha med seg noe på E. Eller når "hele skolen" reiser avgårde i minibussen for å besøke en ekte Dogon-landsby.
Vi har vært så heldige å komme til en helt ny skole. Den gamle skolen hadde bare ett rom, og med "hele" fem elever i år, var det behov for større plass. Den nye skolen består av tre små klasserom, kjøkken og bad.
Skolen starter kl. 8 hver morgen med en gymtime. Fysisk aktivitet er jo viktig(jfr.statsbudsjettet), og tidspunktet er selvsagt styrt av varmen. Når vi har ballspill pleier vi å ha med endel afrikanske barn også. Blir morsomere når vi er flere i "gymmen".
Det blir snakket mange språk på vår skole. Tre av barna har norsk far og amerikansk mor, så de snakker engelsk med hverandre. I tillegg behersker de både fransk og fulani. Så når de afrikanske barna er med i gymtimene, eller vi snakker med skolens vaktmann, vaskedama, eller hun som selger bananer, så går det i en blanding av fransk og fulani. Ganske imponerende når barn veksler mellom fire forskjellige språk!
Skoledagen varer til ett eller halv to. Da reiser vi hjem til middagen, som står ferdig servert på bordet!!


Det hender jo at det blir fotball i gymtimen!! Her er Magnus i fint driv med ballen!

På skoletur i en Dogon-landsby.


Det jobbes godt i skolestua. Ikke lett å lure seg unna her...selv om Johannes ser litt sliten ut!

Ut på tur aldri sur!!!

Selv om vi nå bor i Afrika, forsøker vi å opprettholde gode norske tradisjoner. Å gå på tur i helgene, må vel kunne sies å være en tradisjon som er dypt forankret i den norske folkesjela.
På lørdag dro vi derfor på krokodillejakt ved en palmelund litt utenfor byen. Det var naturligvis mannen fra kobra-slange turen, Kjell Magne, som inviterte oss med på krokodille tur.
Det viste seg å bli vanskeligere enn vanlig å få øye på krokodillene denne gangen, fordi mye vann etter regntida hadde gjort at de hadde flyttet på seg. Normalt er det et 50-talls krokoliller ved dette vannet, noen små og andre relativt svære. Kjell Magne syntes det var veldig forsmedlig at vi ikke så noen, så i reneste Steve Irwin stil gikk han rundt vannet i meterhøyt gress, for å skremme fram krokodillene. Utstyrt med stokk, men iført sandaler, tror jeg han skal være glad for at krokodillene hadde valgt seg et annet vannhull akkurat denne dagen! Men til dere som skal besøke oss etterhvert, etter jul kryr det av krokodiller her""



Helgens andre utflukt gikk til til et fossefall i fjellene. Vann er sjeldent i Mali, og et fossefall blir jo nærmest spektakulært. Dessuten kommer det ikke til å regne igjen før i juni, så de fleste bekker og elever tørker inn, Unntaket er selvsagt de store elvene Bani og Niger. Men selv de varierer enormt med årstidene. Niger er nå mange kilometer bred, mens den i april bare er 80-100 m bred mange steder.
En typisk norsk søndagstur i Mali, er altså først en tur med terrengbil ut på savannen, Så er det jo i god norsk ånd viktig å bruke kroppen, gå eller klatre til et eller annet flott sted. Drikke masse medbrakt vann, og nyte solnedgangen, før vi kjører hjem i skumringen.

Magnus i luftig svev på fjelltur!

Varmt!

I det høstmørket og etterhvert kulda senker seg over bygd og by hjemme, er det betimelig å skrive noen ord om varmen her nede. For det er nemlig veldig varmt! Normal dagstemperatur for tiden ligger på 37-38 grader. Hvis det ikke er noen skyer vipper det opp mot 40, og på overskyede dager ned mot 35. På kvelden er det fortsatt i varmeste laget å sitte ute, først etter midnatt kryper gradestokken såvidt under 30 grader. Heldigvis har vi air condition på soverommene som gjør at vi sover godt, men strøm er veldig dyrt her så det må brukes med måte.
I tiden som kommer, fram til utgangen av oktober, skal det bli enda litt varmere! Så endelig i november starter kuldetida, hvis temperaturer på mellom 25-30 grader kan kalles det! Fra november til ut februar, er den kaldeste og beste årstiden her i Mali. Da er det svalt om natta, og godt og varmt på dagen. Det er i denne perioden det kommer flest turister hit til Mali. Etter at Lonely Planet listet både Timbuktu og Dogonland på sin 10 på topp opplevelser i verden, har turismen økt kraftig. Det er dog ikke snakk om noe masseturisme. Vi har fortsatt ikke truffet en eneste turist etter at vi kom hit, så Mali er fortsatt en godt bevart skatt for de som ønsker opplevelser utenom det vanlige!
I mars er det definitivt slutt på den behagelige perioden. Da kommer Harmattanen, en glovarm ørkenvind fra Sahara, som bringer med seg enorme mengder sand og temperaturer på opptil 50 grader! Denne ekstreme varmen varer helt til juni, da den kuliminerer i starten av regntiden.

Som dere forstår så har vi mange varme dager i vente. Da gjelder det bare å gjøre som afrikanerne; holde seg i skyggen, ta livet med ro og la tiden komme. "Bassi fuu walaa"

...eller nyte at vannkrig i oktober ikke fører til lungebetennelse.

Ukjente lyder!

Alle steder har sine mer eller mindre særegne lyder. Etterhvert som man blir vant med lydene, er det i stor grad underbevisstheten som registrerer de fleste av dem. Når det blir endringer, som når fuglene begynner å synge om våren, blir vi veldig bevisst det en stund. Her i Mali er det for oss veldig mange ukjente lyder. Hver morgen i sekstida, våkner vi av den rytmiske dunkingen av nabokona som stamper hirse! Hirsegrøt er selve sikringskosten i det maliske kostholdet. Den er grønn og slimete av utseende, men livsviktig for folk flest.
Andre lyder som ikke akkurat preger lydbildet i Tønsberg, er bønneropene fra minaretene som kaller muslimene til bønn fem ganger daglig. Det går nå på slutten av fastemåneden Ramadan, og mange maliere er slitne. En sak er jo ikke spise i løpet av dagen, men å gå i denne varmen uten å ta til seg vann, ikke engang svelge sitt eget spytt, er ganske drøyt!
Til slutt må jeg nevne alle dyrelydene. Nei, jeg snakker ikke om elefanter og løver, men alle husdyra som går rundt overalt. Haner, geiter, sauer og kyr, vandrer rundt på gater og torg, og fremfører sine mer eller mindre sjarmerende lyder. Men værst av alle er eselet! Ikke visste jeg at et så uskyldig utseende dyr kunne lage så mye, så høy, og så grusomme lyder. De hyler som om dommedag er nær, og med tanke på at eseltettheten kan sammenliknes med biltettheten hjemme, så skjønner dere at det blir mye lyd!

Bryllup

Denne helgen var vi i bryllup. Hushjelpen vår Nema, giftet seg i et kristent bryllup.

Dagen startet med en formell vielse på rådhuset. På invitasjonen sto det at det startet kl 09, men etter noen uker i Afrika, dristet vi oss til å komme en halv time for sent. Først halv elleve ankom brudeparet og alle gjestene, skjønner fortsatt ikke hvordan alle de andre klarte å komme samtidig, halvannen time for sent!!

Fra rådhuset var det bilkortesje til kirken. Alle biler ble fyllt opp av gjester på tak og lasteplan.

I kirken var det samlet mer enn 200 mennesker, det var taler, sang og dans i bøtter og spann. Siden det er ekstra stas å få hvite gjester i bryllup, ble vi henvist til hedersplassene helt fremst ved siden av brudeparet! Selve seremonien i kirken varte i ikke mindre enn 4 timer!! Magnus og Rune kastet inn hånkledet etter to timer, mens Johannes og Benedicte holdt ut hele seremonien i nærmere 40 graders varme, godt gjort!

På ettermiddagen og kvelden var det selve bryllupsfesten. Den ble holdt i et gårdsrom som var fyllt til randen av glade mennsker som danset til musikken av lokale trommeslagere. Det gikk mest i en ringdans jeg aldri lærte på danseskolen, men Benedicte og Stina danset til anerkjennende nikk fra sine afrikanske medsøstre!

Selv var jeg travelt opptatt med å fotografere siden de fleste av gjestene lot til å tro at jeg var en form for offisiell bryllupsfotograf!

Litt utpå kvelden kom det en sandstorm med et påfølgende kraftig regnvær, da løp alle gjestene hjem og bryllupsfesten sluttet, tror jeg.....

Gjestene i maliske bryllup syr seg antrekk i samme stoff. Brudeparet i midten.

Bruden med "arbeidsgiver-familien".

Under festen har bruden og brudgommen skiftet til antrekk i samme stoff.

Dans og moro under festen!!