På gjensyn Mali..

I Grålysningen bøyer tre hvitkledde menn seg mot støvet i en liten landsby nær grensa til Burkina Faso. Nede i det tørre elveleiet står fargerikt draperte kvinner og haler opp bøttene fra vannhullet. Nok til vask, mat og drikke.

I hovedstaden Bamako blir nytrukket cappucino båret rundt til bordene på restauranten. Vestlige bistandsarbeidere diskuterer finanskrise mens de skuer utover Nigerelva som dovent renner nordover på sin lange ferd til Guineabukten.

Bussen fra Gao har stoppet i Douentza, seks timer forsinket, med 800 km igjen til hovedstaden. Bussen er overlesset med mennesker, rissekker, sykler, ved og høner. Overalt er det folk som vil selge peanutter, mango, hirse, eller hva med ei geit!
Sjåføren ligger under bussen og skrur..

Utenfor moskeen, ikke langt fra markedet i Djenne, sitter Ibrahim på et teppe. Han drikker te og venter på at kveldsbønnen skal begynne. Sola er på vei ned, himmelen farges dyp rosa, og landskapet får myke konturer. Fra minareten ropes det endelig til bønn.

I en karavaneleir ute i ørkenen 120 km nord for Timbuktu, samles tuaregene rundt leirbålet. Værbitte indigo-kledde menn snakker dempet sammen. I morgen er det atter en dag hvor nye kilometer skal tilbakelegges under Saharas brennende sol.

Ved Tireli i Dogonland sitter eldsterådet samlet. Taket er lavt så ingen skal reise seg i sinne. Landsbyens fremtid avgjøres ved å tolke revespor. Månen henger lavt over den enorme klippeveggen som strekker seg helt til Bandiagara.

Dette og veldig mye mer er "vårt" Mali. Vi har fått opplevelser som vi for alltid vil ha med oss, og vi er både takknemlige og glade for at vi våget å legge ut på dette eventyret. Rett før midnatt i morgen den 10. mai, forlater vi afrikansk jord for denne gang, og reiser hjem på ferie. Vi gleder oss naturligvis veldig til å treffe familie og venner igjen. Det blir også deilig å kunne kjøpe all den maten vi vil på butikken, kjøpe pølser og is på Narvesen, drikke kaldt vann rett fra springen, nyte norsk natur og mye mye mer. Men det blir også litt rart at ikke alle roper, vinker og hilser på oss, at ikke veldig mange kommer til å spørre hvordan vi har sovet, om vi er friske, og hvordan resten av familien har det, som er vanlig å gjøre her i Mali. Så selv om vi nå er ganske slitne og gleder oss stort til å komme hjem, så føles det godt at vi skal tilbake til Mali til høsten. Benedicte reiser ut igjen til Mali 10. august. Rune, Johannes og Magnus reiser ikke ut igjen før 13. september, fordi Johannes skal begynne på ungdomsskolen, og skal gå de fire første ukene i Norge.
Da gjenstår det bare å takke for følget. Det har vært både inspirerende og hyggelig at så mange av dere hjemme har fulgt oss her på bloggen dette året. Vi har etter beste evne forsøkt å formidle endel av de tankene og opplevelsene tiden her i Mali har gitt oss, og er veldig takknemlige for alle de positive tilbakemeldinger vi har fått.

Vi håper jo å møte så mange av dere som mulig, men benytter anledningen her til å ønske alle en flott sommer!

Hilsen

Magnus, Johannes, Benedicte og Rune

Elefanttur

Afrika er dyrenes kontinent. Alle har vi et forhold til "dyrene i Afrika" enten vi er naturinteresert eller ei. Endelig var det vår tur til å få oppleve en av "the big five", nemlig elefanter.
Her hvor vi bor i Mali, i overgangen mellom savanne og ørken, trekker hvert år tusenvis av elefanter over grensen fra Burkina Faso på jakt etter mat og gode vannhull. Den beste tiden for å finne elefantene er nå i slutten av tørketiden, fordi det er lite vann igjen, og dermed større tetthet av elefanter på de stedene hvor det fortsatt finnes vann. Så på gode anbefalinger pakket vi for overnatting, og satte kursen for bushen. Etter to timers off-road kjøring gjennom et landskap stadig skiftende mellom savannens gule gressganger og ørkenens solsvidde sletter, var vi ved målet. En liten innsjø, spredt skog og en liten tuareg-bosetning. Etter de obligatoriske hilseritualene( tar veldig lang tid her i Mali)var tuaregene klare for å vise oss elefanter. Vi var veldig spente, for det er på ingen måte noen selvfølge at man finner elefanter. Det viste seg å være ubegrunnet, det var hundrevis av elefanter i området. Rett før solnedgang kom de i flokker ned mot vannet for å drikke. Vi ble passet godt på av tuaregene, og holdt oss på trygg avstand for ikke å provosere dyrene. Mange har endt sine dager fordi de har kommet for tett på elefanter, de er ikke akkurat til å spøke med.
Det var et fantastisk skue i kveldstimen, med paraplyformede akasietrær i siluett mot ildrød himmel, mens stadig nye flokker av trumpeterende elefanter nærmet seg vannhullet. Det er lett å bli fyllt med ærefrykt når man observerer disse majestetisk flotte dyrene i sine rette omgivelser.
Mørket faller fort på i Afrika. Vi måtte derfor bruke de siste minuttene med dagslys til å rigge leir, og det helst på et sted hvor elefantene ikke tramper over på natta! Men når myggteltene er oppe og du sitter rundt bålet og griller kjøtt, føler den varme kveldsbrisen mot ansiktet, og titter opp på den afrikanske kveldshimmelens myriader av stjerner, ja, da ønsker man seg egentlig ingen andre steder...
Neste morgen var det opp i grålysningen for å se elefantene returnere til innsjøen. På ny fikk vi oppleve fantastiske øyeblikk med massevis av elefanter i alle størrelser. Alt fra diende elefantbabyer til noen enorme hannelefanter.
Etterhvert som sola fikk tak, og elefantene vandret avgårde på sin katakteristiske gyngende måte, var det på tide å takke våre venner tuaregene for gjestfriheten, og ta fatt på hjemveien.
På vei hjem tilbake til Douentza møtte vi på karavaner som var på vei gjennom Sahara med saltblokker. Ganske utrolig at det i 2009 fortsatt transporteres salt på denne måten!

Påsketur

Hva gjør man når det er påskeaften og en befinner seg i Sahara, noen tusen kilometer unna nærmeste snøflekk? Jo, man tar med seg miniski, akebrett og snowboard til nærmeste sanddyne. Det går så det suser!
Tradisjonen tro ble det også i år arrangert påskefrokost med påfølgende aking og diverse aktiviteter i sanda her i Douentza. Når man bor i et land hvor ingen vet hvor de var når Oddvar Brå brakk staven, og ingen noensinne har hoppet etter Wirkola, så gjelder det å være kreativ for å holde stolte norske skitradisjoner i hevd. På den positive siden er jo at vi slapp å smøre med klister, og ingen klaget over at de frøys på beina..
Når det gjelder den lokale maliske deltakelsen , så var den heller tynn. Hverken Kollen-brøl eller bikkja i bakken skapte nevneverdig entusiasme hos de fremmøtte tilskuerne, derimot lo de godt av endel av fallene som ble prestert! Så hvem vet, kanskje er spiren sådd for en fremtidig malisk deltakelse i vinter OL.
Den store påskefølelsen kom definitivt når vi alle fikk utdelt kvikk lunsj, Anthon Berg påskeegg, og en appelsin hver, direkte sendt fra Norge for anledningen. For en lykke! Det smakte helt fortreffelig! Så fikk det ikke hjelpe at sjokoladen smeltet raskere enn vi klarte å spise den, og at sanda knaste godt i tenna i mellom munnfullene med appelsin...

Varmetid

Så er varmetiden for alvor over oss. Allerede før vi ankom Mali, var vi blitt advart om hvor ekstremt det er her i varmetida. La det være sagt med en gang, det er fryktelig varmt!
Hver eneste dag kryper kvikksølvet over 40 grader i skyggen. Foreløpig stopper det på 41-42, men innen april er omme skal vi visstnok se 50-tallet...
Det er de glohete ørkenvindene fra Sahara som nådeløst feier over Sahel-landskapet på denne tiden av året. Når du er ute så føles det akkurat som om du har en hårtørrer mot ansiktet. Denne eksepsjonelt varme vinden, kombinert med den alltid tilstedeværende brennende solen, skaper temperaturer og livsvilkår som er helt i grenseland for hva mennesker og dyr kan tåle. For det er ikke bare vi som sliter, malierne synes også det er for varmt, og overalt ligger det folk rett ut i skyggen.

Det er naturlig nok viktig å avpasse tempoet etter varmen, man kjenner at yteevnen reduseres dramatisk, og man blir slapp, sliten og fort frustrert.
Det å dekke grunnleggende behov som å få i seg nok drikke og næring, samt å sove mye, er helt avgjørende for hvordan man takler denne ekstreme varmen over tid. For det er ikke akkurat snakkk om en 14-dagers periode, varmetida varer helt til langt ut i juni, da den endelig kuliminerer i at regnsesongen starter.

Den høye temperaturen får også merkelige konsekvenser på annet enn oss mennesker. Jeg kan nevne at skosåler faller av skoene fordi limet ikke tåler varmen.(norske sko). Glasset på solbrillene mine som lå i bilen smeltet, og sykkeldekk som står i sola punkterer.

Tidligere har vi sovet mye ute på taket. Det er for varmt nå, så selv Johannes og Magnus har trukket inn. Heldigvis har vi air-condition på begge soverommene, som gjør at vi alle sover godt om natta. Strøm er dyrt og sjeldent her i Mali, så vi prøver å unngå å bruke aircon annet enn på natta. Inne-temperaturen i huset vårt er nå aldri under 34 grader. Over tid er det ganske anstrengende, og av og til blir man nærmest litt desperat, men heldigvis takler ungene varmen utrolig bra. De klager sjelden og er forbausende energiske og fornøyde.
Vi visste at denne perioden kom til å bli tøff, vi tar det som en utfordring og forsøker etter beste evne etter å mestre denne ekstreme varmen. Allikevel er det ikke til å legge skjul på at det er utrolig deilig å tenke på at det nå er mindre enn seks uker til vi igjen setter beina på norsk jord...

Lærere kan brukes til så mangt..

Her i Mali har skolebarna fått en noe uventet, men sikkert kjærkommen ekstra ferie. Det skal nemlig gjennomføres en folketelling, og presidenten har bestemt at folketellingen,den skal naturlig nok landets lærere utføre! I to hele uker er alle skoler stengt, mens lærerne vandrer rundt i by og bygd for å registrere borgere. Presidentens offisielle begrunnelse for hvorfor nettopp lærerne ble utpekt til denne oppgaven, er følgende: "Lærerne er de eneste som både kan telle og skrive, og som vet hvor folk bor..."
Det er jo en fantastisk tillitserklæring fra landets president, som jeg er overbevist om at det maliske lærerkorpset setter umåtelig stor pris på..
Når skal Jens Stoltenberg slippe katta ut av sekken, og endelig fjerne all tvil om at norske lærere nå både kan telle og skrive? På den annen side, det ville vel blitt betraktet som rent valgflesk...

Hverdagsliv i Mali

Noen av dere lurer kanskje på hvordan hverdagen vår i Mali fortoner seg. På samme måte som for dere hjemme, varierer naturligvis også vårt aktivitetsnivå. Det er perioder hvor det skjer mye, og det er absolutt dager hvor vi synes det skjer lite. Varmen krever også at man setter ned tempoet i perioder, noe som kan være vanskelig for oss nordboere, men helt nødvendig her i Mali.
Denne uken har bydd på relativt mange aktiviteter. På fredag holdt vi avskjedsfest for familien Hinderaker, som reiser hjem til Norge etter 4 år i Mali. Vi var samlet 25 stk til pizza og brus i hagen vår, ungene koste seg med film på storskjerm.

Lørdag pakket vi bilen og forflyttet oss de to timene det tar å komme til Sevarè. Det er i denne byen den andre norske skolen i Mali befinner seg, og vi bor alltid hos vår lærerkollega, Lise, som både har hjerterom og husrom!
På søndag var Benedicte i et muslimsk bryllup i Mopti. Intet mindre enn fire av søsknene til en av de ansatte i MELM, skulle gifte seg. Bryllup i Mali er et fantastisk skue, med hundrevis av mennesker i praktfulle fargerike antrekk. Det er sang og dans, og det er en mengde ritualer som er helt fremmede for oss. Som hvit blir man betraktet som æresgjest, så man får de beste plassene og blir oppvartet etter beste evne.
På mandag hadde vi felleskole i Sevarè. Hva gjør man når temperaturen runder 40 grader i skyggen? Jo, hele skolen reiser naturligvis til nærmeste svømmebasseng, hvor vi bader og spiser is!! For å gjøre dagen fullkommen for elevene, hadde vi overnatting på skolen fra mandag til tirsdag. Sammen med de canadiske barna, koste vi oss med leker og spill hele kvelden, når klokka ble elleve krøp alle inn i myggteltene sine og sovnet!
På tirsdag fikk vi ny bil! Ironisk nok måtte vi altså til Afrika for å få ny bil. Den er naturligvis ikke vår personlig, men vi skal disponere den resten av vår tid i Mali. Det er en splitter ny Toyota Hilux, firehjulstrekk og sterk som rakkern, tar seg frem både i bushen og på sanddyner. Klart det er moro med ny bil, men det blir ikke lett å komme hjem til Baleno`n nå...

Det var litt fra denne uka!
Under kan du se et slideshow med bilder fra denne ukas opplevelser og aktiviteter. Kos deg :)

Hva er fattigdom?

Vi har nå snart bodd 8 mnd i Afrika, på mange måter virker det som vi har vært her mye lenger.Læringskurven har vært bratt både når det gjelder språk og kultur. Den første perioden her nede var vi nærmest lamslåtte i forhold til kontrastene til vår egen "verden". Vi var jo mentalt forberedt på de enorme forskjellene i levemåter og levekår, men å vite at vi skulle bo her og være en del av dette samfunnet føltes veldig sterkt på kroppen.
Noe av det mest utfordrende i møte med et u-land som Mali, er naturligvis fattigdommen. Til å begynne med virker den altoverskyggende, og det er vanskelig å fokusere på noe annet. Etterhvert oppdager man at vi har en rekke stereotypier og holdninger til fattigdom, som er forankret i vår erfaringsbakgrunn. Gradvis endres brillene man observerer livet rundt seg med, og etter en stund fortoner ikke virkeligheten seg fullt så svart-hvit lenger.
For hva er egentlig fattigdom?
I Norge regnes man som fattig hvis man ikke har råd til å reise på ferie, eller la barna delta på fritidsaktiviteter. Jeg mener på ingen måte å bagatellisere, bare forsøker å illustrere spennvidden i begrepet fattigdom. I Mali er det et fåtall som har mulighet til å skaffe seg tv, moped eller bil, og de fleste bor uten innlagt vann eller strøm i husene sine. Men her i Mali vil jeg ikke betrakte det som fattigdom!
Fattigdom er når barna legger seg sultne kveld etter kveld.Fattigdom er når mer enn halvparten av barna i mange landsbyer dør fordi de ikke har rent drikkevann. Fattigdom er at tusenvis av barn ikke får mulighet til skolegang, og dermed blir fratatt muligheten til et annet liv.
Det finnes altså store nyanser når det gjelder fattigdom og levekår i et land som Mali. Det å ha lite er ikke alltid synonymt med nød og elendighet. Om vi våger å måle livskvalitet i antall smil, så tror jeg malierne kommer bedre ut enn de fleste. Hjemme er vi i overkant opptatt av det lille vi ikke har, her i Mali er de veldig glade for det lille de har. Kan det være sånn at takknemlighet er omvendt proposjonalt med velstand..?

Rune har fått parabol...

Behovet for jevnlig tilgang på nyheter og fotballkamper er relativt grunnleggende hos undertegnede. Her i Mali eksisterer ikke papiraviser, og den mildt sagt ustabile internettkapasiteten tilsvarer to ISDN linjer til hele byen. Ikke det at mange her bruker internett, men hastigheten blir allikevel så lav at du rekker å spise middag mens du venter på at en ny side skal komme opp.
Jeg har derfor gått til det drastiske skritt, å gå til innkjøp av det som trolig er Vest Afrikas største parabolantenne! For en åpenbaring det er igjen å kunne se Champions League, og å kunne følge nyhetssendinger på CNN og France 24.
Det er naturligvis ikke helt uproblematisk rent etisk å bruke såvidt mye penger på noe så uviktig som tv, når en befinner seg i et av verdens fattigste land. Allikevel tror jeg at på noen områder må en tillate seg å være litt ufornuftig og ikke se alt i et nord-sør perspektiv.Vi skal jo bo her en stund, og parabolen er definitivt et trivselsfremmende tiltak for vår del.

De som har tv her i Mali, har den gjerne stående ute på gårdsplassen(joda, det er masse sand og støv i lufta!)Når kvelden kommer og mørket faller på, strømmer det til med naboer og bekjente, som benker seg rundt tv-aparatet. Så sitter de gjerne en 20-30 stk sammen og følger tv-kvelden fra begynnelse til slutt. Veldig sosialt og hyggelig!Når det gjelder selve programmene som vises på tv, så bærer de nok preg av at det nasjonale tv selskapet i Mali ikke utsettes for nevneverdig konkurranse.Det er nemlig uforholdsmessig mye folkedans og brasilianske såpeserier, heldigvis krydret med en og annen fotballkamp!
Kall oss gjerne kjipe, men vi har ihvertfall valgt å ha tv`n stående inne i stua, til vaktmannsfamilien vår sin store skuffelse. De var nok også en smule skuffet da de så tv`n vår, vi har nemlig med oss en flatskjerm fra Norge. De synes nok vi burde tatt oss råd til å kjøpe en "tjukkere" tv, her i Mali er nemlig størrelse og tyngde ensbetydende med kvalitet. Jo større og tyngre, desto bedre! kineserne produserer faktisk egne radioer for det vest-afrikanske markedet med en såle av sement i bunnen av radioen, uten noe annen funksjon enn å gjøre den tyngre! Går så det griner det her. Også vi da som må nøye oss med en liten stusselig ipod...

Vinterferie

Timbuktu

I mer enn 800 år har Timbuktu vært et yndet mål for eventyrere og oppdagelsesreisende fra hele verden. Endelig var det vår tur til å oppleve denne byen som i århundrer har vært synonymt med Afrikas mystikk og utilgjengelighet. Navnet har vi hørt siden vi var barn, men ikke visst hvor det var, bare at det var så langt vekk som det var mulig å komme.

Timbuktu oppnådde sin berømmelse først og fremst på grunn av sin beliggenhet. Plassert ved begynnelsen av Sahara, og der hvor elva Niger bøyer av og vender sørover, ble byen et knutepunkt for den transsahariske handelen. Kamelkaravaner fraktet gull, edelstener, slaver og salt gjennom Sahara, og medførte at enorme rikdommer tilfalt byen. I følge arabiske handelsmenn på 1400 tallet var gatene i Timbuktu brolagt med gull. Det var nok en overdrivelse, men mytene om et ørkenens Shangri La var skapt, og har levd helt fram til våre dager.
I tillegg til rikdommene vokste byen fram til å bli et senter for islamsk lære, og byens bibliotek inneholdt datidens største samling av arabiske skrifter.

I dag er Timbuktu først og fremst tuaregenes by. Dette stolte ørkenfolket som med sin lyse hud og sine flotte indigo fargede turbaner og kjortler, mest av alt likner berber folket i Nord Afrika.

Mange hevder at det er reisen til Timbuktu, mer enn selve byen, som er den største opplevelsen. Og selv om vi nå er bosatt på siste utpost før Timbuktu, bare 20 mil unna, var det en strabasiøs tur på veier som tildels må kunne betraktes som utfordrende. Men når siste hinder var passert, og vi var kommet oss helskinnet over Niger, og byen ligger foran oss med all sin historikk og særpreg, så var det absolutt verdt innsatsen!


Den første dagen i Timbuktu red vi ut i ørkenen i en kamelkaravane. Vi campet i en tuaregleir hvor det ble danset tradisjonelle danser, vi spiste grillet lam og drakk lokal te, før vi la oss på en madrass og sovnet under stjernehimmelen. En flott opplevelse!

Neste dag ble tilbrakt inne i byen, hvor vi besøkte biblioteket med 9000 oldtidsskrifter, noen av de flotte moskeene, og byens markeder.
Dagen ble avsluttet ute på noen av de fantastiske sanddynene som omslutter byen. Når du sitter og ser sola sakte gå ned over Saharas endeløse hvite sand, mens du i bakgrunnen skimter tårnene på minaretene fra Timbuktus tre moskeer, ja, da kjenner man at det vanskelig kan bli mer eksotisk...

Gutta klare for kameltur i ørkenen

Solnedgang over Sahara

Besøk fra Norge..

På mandag var tiden kommet for å reise til flyplassen i Sevarè for å ta i mot familien Håndstad. Reisefølget var dessverre blitt noe redusert fordi Vivian lå igjen i Norge med nyoperert rygg, men vi gledet oss veldig til at Trond, Samuel og Selma skulle komme.
Plutselig stod de der, vinterbleke og smilende med boblejakka over armen, klare for det store Afrika-eventyret. Gjensynsgleden var naturligvis stor, og gleden ble ikke mindre da de pakket opp brev, gaver, mat og godteri fra familie og venner hjemme. Tusen takk til alle dere som har sendt med noe til oss!
Det er nærmest umulig å forberede seg på alle inntrykkene som møter en de første dagene i Mali. For de fleste er klima, landskap, mennesker, språk og kultur så fremmedartet, at det nærmest blir uvirkelig og for noen lammende. De fleste opplever at de trenger tid for å absorbere alle inntrykkene, og at underbevisstheten jobber på spreng for å tilpasse seg den nye virkeligheten. For oss som har bodd her en stund og blitt vant til det maliske samfunnet, så er det veldig spennende å oppleve alt på "nytt" igjen, gjennom de som kommer på besøk.

De første dagene med vårt besøk har vært utrolig hyggelige, ikke minst fordi de har vært veldig begeistret for det de har opplevd, men også fordi det rett og slett har vært fint å være sammen med dem igjen.
Vi har rukket å vært på sanddyna, på kameltur og sett ville krokodiller. Krokodillene holder til i nærheten av en Dogon-landsby en times kjøring fra byen vår. Ved å avtale med landsbysjefen var det mulig å få med seg noen lokale, utsyrt med stokker, som skulle passe på oss. Det var mange krokoliller der i alle størrelser, noen var riktig svære. Sansynligvis som et akutt utslag av 40-års krisa, bestemte Trond seg for å skulle klappe en krokodille. Som en krysning mellom Lars Monsen og Crocodile Dundee, snek han seg innpå bakfra og klappet den, helt til den bråsnudde og glefset etter unge Håndtad, som allerede hadde satt ny pers på 60 metern. og var lykkelig over å ha alle lemmer inntakt!

Til helgen går ferden til Timbuktu. Vi gleder oss alle til å oppleve mystikken og historien sus i denne legenden av en by!

Våghals fra nord..



Han vart skræmt ja....

Kongo, mørkets hjerte!

Verdens øyne har den siste tiden vært rettet mot krigen i Midtøsten. Bildene fra Gaza har ført til voldsomme demonstrasjoner over store deler av verden. Veldig mange føler et stort engasjement til denne konflikten, enten man støtter palestinerne, er pro Israel, eller bare er rystet over at mer en 1000 mennesker har mistet livet i meningsløse krigshandlinger.

På samme tid, men 4000km lenger sør på det afrikanske kontinentet, pågår et av verdenshistoriens største folkemord. I Kongo dør ufattelige 500 000 mennesker hvert år som følge av borgerkrigen som nå har vart i over 10 år. Det betyr at mer enn 5 millioner har mistet livet siden konflikten startet! Totalt maktesløse kan FN rapportere om hundretusener av kvinner og unge jenter som voldtas og tortureres som en del av en systematisk massakre.

Opprørslederen Laurent Nkundas marsj mot den viktige byen Goma, likner i klartekst på serbernes ferd mot Srebrenica i Bosnia i 1990 årene, vi snakker om etnisk rensing og folkemord!

Hvordan kan verden tillate dette? Hvorfor er det ingen som demonsterer for Kongo?

Så mange fylles med sinne og frustrasjon over urettferdighetene i Midtøsten, så utrolig få bryr seg om de ufattelige lidelsene i Kongo!

Hvordan kan USA, EU og verdensopinionen tillate den humanitære katastrofen som utspiller seg i Kongo?
Er det fordi krigen i Kongo ikke innvolverer vestens "usual suspect" Islam?

Eller er et liv i mindre verdt i Kongo enn i Midtøsten?

Situasjonen er i hvertfall at mens resten av verden er opptatt med å dempe effekten av finanskrisen, samt å fordele skyld i Midtøsten, så fortsetter grusomhetene hver eneste dag i Kongo, mørkets hjerte!

Pictures from Sahara!!!!

Opprør i nord!

Mali er et av de landene i Afrika som har lavest kriminalitet. Selv etter mørkets frembrudd kan du stort sett bevege deg trygt uten tanke for å bli utsatt for noe verre enn en innpåsliten selger. Folks generelle ærlighet er intet mindre enn imponerende når en tar i betraktning hvor utrolig lite de fleste her har.
Det som ikke er så hyggelig er den spente situasjonen som nå råder i deler av landet. Mali har et tilsynelatende godt fungerende demokrati, men vi befinner oss jo i Afrika, og vet at den politiske stabiliteten kan være skjør.
Det har i lang tid vært en konflikt nord i Mali, hvor en gruppe tuareger har gått til væpnet konflikt for å få kontroll over det de betrakter som eget land. Som så ofte ved konflikter på dette kontinentet, så er det kampen om naturressurser som er stridens kjerne. Det finnes nemlig store urørte oljeforekomster i ørkenen nord i Mali. Dessuten er det mektige aktører med interesser i denne konflikten. Al Qaida støtter opprørerne, USA støtter regjeringen, og som selvutnevnt fredsmekler finner vi ingen ringere enn Libyas diktator Mohammar Gadaffi, som selvsagt også ønsker kontroll over oljen!
I den senere tiden har denne konflikten eskalert, og bare i løpet av noen uker har et hundretalls mennesker blitt drept, hvorav de fleste var opprørere. Nylig ble også fire turister kidnappet i nærheten av Gao, en by 50 mil øst for oss. Vi vet ikke om det er tuareger eller islamister som står bak, men hyggelig er det ikke!
Situasjonen er på ingen måte slik at vi føler vi er i noen slags fare. Det eneste vi merker er de militære kontrollpostene når vi kjører inn og ut av byer, og at pansrede kjøretøy passerer byen vår på vei nordover.
Vår arbeidsgiver har god kontakt med maliske myndigheter, og vi føler oss veldig trygge på at vi får god nok informasjon for å ivareta egen sikkerhet og å til holde oss unna områder som er utrygge.

Ikke alle "tuareger" er like farlige....

Niger- elvenes elv!

Denne uka har vi vært på to utflukter på Niger. En skoletur hvor vi sammen med en ekspert studerte fuglelivet på elva, og en sosial utflukt for alle ansatte i MELM.

Niger(betyr elvenes elv) er Afrikas tredje lengste elv. Denne imponerende floden har sitt utspring i Lomafjellene i Guinea, renner nordover gjennom Mali, før den ved Timbuktu dreier sørover gjennom landene Niger og Benin før den munner ut i havet ved Guineabukta i Nigeria. På sin 4100 km lange ferd har den et elveløp som spenner fra jungel i Guinea, til sanddyner og ørken i Mali, og de enorme mangrovene ved Port Harcourt i Nigeria.

Niger er definitivt Malis livsåre. Den forsyner befolkningen med fisk, og brukes til transport av mennesker, dyr og varer. I tillegg skaper elvas 120 km brede deltaområde grobunn for jordbruk og risproduksjon i et område som ellers er marginalisert på ressurser.
Elva har et rikt dyreliv. Spesielt i deltaområdet er det utrolig mange fuglearter. Nå på vinteren kan vi bla finne flere norske trekkfugler her. Ellers er elva også hjem for flodhester og krokodiller, samt sjimpanser langs elvebredden.

På samme måte som de store elvene Nilen og Zambezi, var også Niger gjenstand for europeiske eventyreres jakt på det uoppdagede Afrika. Niger ble så absolutt en hard nøtt å knekke. Den skotske oppdageren Mungo Park var den første som klarte å kartlegge det meste av denne mektige floden, desverre kom han seg aldri levende derfra! Først i 1830 klarte en europeer å komme seg levende ut av denne myteomspunnede elva. Under hele den påfølgende kolonitiden ble områdene langs Niger kaldt "den hvite manns grav". Grunnen var at hele 75% av europeerne som kom hit, døde på grunn av de ekstreme sykdommene i området, eller etter konflikter med fiendtlige innfødte!
Forhåpentligvis er prognosene noe bedre for oss som er her nå....


Det mest fascinerende med å være på tur på Niger er å kunne se hverdagslivet i landsbyene langs elva. Her ser dere klær blir vasket mens klesvasken ligger til tørk langs bredden!!

Fiske skjer på enkelt og tradisjonelt vis, men dermed hindrer man også overfiske. Det blir noen hundre kast pr dag. Ikke noe å si på teknikken!

Fiskelandsby inne i Nigerdeltaet. I disse landsbyene er analfabetismen nær 100%, rart å tenke på når man kommer fra et land hvor bare kongen ikke kan lese og Ari Behn ikke kan skrive....

Hjemlengsel..

Det er ikke så lenge man skal være borte fra moderlandet før man savner brunost, pølser og melkesjokolade. Men her en kveld da vi satt og så på en dvd, forøvrig den utmerkede norske politiserien "Kodenavn Hunter",( muligens et uttrykk for at vi er sulteforet på god tv underholdning..), uansett, da de viste en scene fra Stortinget t-bane stasjon, og vi begge ble fylt med akutt nostalgi og utbrøt at vi savnet t-banen, ja, da skjønte vi at vi led av hjemlengsel!!Ingen av oss har noe spesielt følelsesmessig forhold til Stortinget t-bane stasjon ( det ville jo vært ytterst urovekkende..), men for oss symboliserte det noe trygt og kjent.

Det er ingen tvil om at tiden her i Mali gir oss erfaringer og innsikt som alltid vil prege oss. En del av bildet er de fantastiske og fremmedartede opplevelsene som vi er så heldige å få oppleve, men til hverdagen hører også savn av familie, venner og kollegaer og alt som er trygt og godt i Norge. Intet tre vokser inn i himmelen, det hører forsakelser med når man gjør et slikt valg som vi har gjort. Men det er jo slettes ikke farlig å kjenne litt på tvil og savn, vi blir ihvertfall veldig bevisst på de aktivitetene og relasjonene som vi setter mest pris på hjemme.

Til tross for hjemlengsel og noen tunge stunder føler vi oss veldig priviligerte. I tillegg til alle opplevelsene har vi som familie veldig god tid til hverandre. Her eksisterer ikke tidsklemma, det er snarere en utfordring å fylle tiden for oss som er vant til at alt skal gå i hundre. Vi har vært så heldige å få en avtale med en høgskole hjemme, som gir oss muligheten til å studere afrikansk historie og kultur mens vi er her nede. Motiverende å være i en naturlig setting, samtidig som det er fint å få formalisert noe av den kunnskapen vi sitter igjen med etter tiden i Afrika.

Når man har vært lenge borte, er det lett å idyllisere alt hjemme. Det er flott at vi tenker på hjemme som noe udelt positivt, men om jeg ikke husker helt feil så er vel ikke akkurat Tønsberg i januar noe "hurra meg rundt" heller...
Så når hjemlengselens brottsjø slår innover oss fra tid til annen, er det viktig å holde fokus på alle de små og store magiske øyeblikkene som livet her i Mali gir oss. I tillegg får vi kose oss med tanken på alt vi skal gjøre og alle dere vi skal treffe når vi kommer hjem på ferie til våren!

Ingen hjemlengsel å spore i disse ansiktene...

Ikke helt som planlagt...

Vår første jul i utlendighet ble ikke helt som vi hadde håpet. Det begynte så bra med hyggelig samvær på lille julaften. Julaften ble virkelig flott med pinnekjøtt, privat familiegudstjeneste i hagen og fornøyde barn. 1.dag bød også på koselig selskap og god mat, før vi 2. juledag reiste på en utrolig fascinerende trekking tur til Dogonland. (Se innlegg under).
Så satte sykdommene inn for alvor. I løpet av en drøy uke opplevde vi å måtte evakueres to ganger, samt at 3 av oss måtte få intravenøs behandling for å få bukt med malaria og tyfoid. Bare Magnus har gått klar av sykdom denne julen. Man føler seg selvsagt ikke særlig høy i hatten når man blir skikkelig syk i et land som Mali. Det finnes ikke noe sikkerhetsnett her, og man rekker å gjøre seg mange tanker rundt helserisiko spesielt for ungenes del. Vi prøver å gjøre fornuftige vurderinger, og forsøker etter beste evne å unngå at noen av oss skal komme i alvorlige situasjoner.
Men nå er vi heldigvis friske igjen alle sammen, og gleder oss til fortsettelsen her i Mali!

Johannes og Magnus i nye maliske juleantrekk.
For første gang satt vi under juletreet og åpnet pakker!

Julaften i Mali.

Dogonland

Langs en 150 km lang fjellkjede som strekker seg dypt inn i Sahel, finner vi et av de mest spektakulære områdene i hele Afrika. Her bor det fascinerende Dogonfolket. De ble jaget opp i fjellene under utbredelsen av Islam på 1200 tallet, og har blitt der siden. Her lever Dogonfolket i landsbyer oppe i selve klippeveggen på nøyaktig samme måte som de har gjort i 800 år! Det utføres ritualer og seremonier som er helt unike i vår tid. En salig blanding av Islam, animisme og åndetro, har skapt en kultur og levemåte som er av en annen verden!
I tre dager gikk vi fra landsby til landsby i dette dramatisk vakre landskapet. Møtte mennesker og sugde til oss inntrykk. Et av de absolutte høydepunktene var at vi fikk oppleve den tradisjonelle maske og styltedansen som kun utføres i dette området. Det er slike opplevelser en har med seg for alltid!

Gutta og Lene med flott utsikt i Dogonfjellene.



Tradisjonelle Dogon-hus som klamrer seg til klippeveggen.

Styltedansen var utrolig fascinerende. I bakgrunnen står landsbyens eldste i blå drakter.

Et "Kodak-moment" som bare måtte foreviges.