Der ingen skulle tru at nokon ....

Jeg ble nylig spurt om jeg ville være med på en todagers tur til noen "skikkelig" avsidesliggende landsbyer. Jeg kunne ikke la en slik mulighet gå fra meg, og la det være sagt med en gang; den norske tv-serien "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu", ville blitt en slager i Mali. Her finnes materiale til mange nye sesonger av programmet!!

Turfølget, som i tillegg til meg selv bestod av en Afrika-rutinert nordmann og en nigerianer, startet med å kjøre veien mot Timbuktu, som er øde nok i seg selv! Etterhvert tok vi av fra denne veien og fulgte et eseltråkk i to timer, før det også forsvant, og vi kun kjørte etter retning og fjellformasjoner. Langt her ute i bushen dukket det opp landsbyer og bosettinger.

Normalt så vinker barna når biler kjører forbi her i Mali. Jeg syntes derfor det var underlig at de her ute løp som besatt og gjemte seg for oss. Grunnen var like åpenbar som den var sjokkerende, disse barna hadde aldri sett en bil før!!

I landsbyene hvor vi stoppet, ble invitert inn i stråhyttene for å slå av en prat og drikke te. Mange her ute hadde knapt nok sett en "hviting" før, men når de så meg, en hvit mann med rare klær og langt hår, ja, da holdt de på å le seg i hjel! Det pågikk seriøse diskusjoner blant både voksne og barn hvorvidt jeg var mann eller dame! Det gjelder å ikke ta seg seg selv altfor høytidlig, ingen tvil om at jeg var det rareste mennsket de noen gang hadde sett, og de så på ingen måte noen grunn til å legge skjul på det heller....

Hovedmålet for turen var en vanskelig tilgjengelig landsby som ligger oppå et fjellplatå. Så etter mange timers kjøring i bushen, parkerte vi Landcruisern, og startet på en to timer lang klatretur. På vei opp fikk jeg min første nærkontakt med en Kobraslange her i Mali. Vet ikke hvem som skvatt mest ,meg eller spyttkobraen, men vi valgte heldigvis å gå hver vår vei..

På toppen av fjellet (ca 1000m) var det palmer og en liten bosetting. Vi ble tatt vel i mot av landsbyhøvdingen, en riktig sprek kar på rundt 70 år. Det ble snakket om vær,vind, slekt og avling. Så når det var på tide å dra ,overleverte vi noen enkle gaver, og fikk ei høne (levende så klart) som takk! Vi tok med oss høna i sekken, klatret ned, og kjørte til den landsbyen hvor vi skulle overnatte. Der sov vi myggtelt ute på gårdsplassen til en fulani vi kjenner.

Det er to store stereotyper mange afrikanere har til oss hvite. Det ene er naturligvis at vi er vandrende lommebøker. På mange måter forståelig på bakgrunn av de enorme forskjellene i levekår. Det andre er at alle hvite er leger! Når vi er ute i landsbyer er det mange som spør om vi kan komme å se på syke slektninger. Noen ganger er det greit å gi medisiner, andre ganger er det lite en kan gjøre. Det er alltid en balansegang på hvor mye en skal involvere seg også, for det er umulig å hjelpe alle, men en strekker seg naturligvis langt når det gjelder å hjelpe alvorlig syke barn.

Etter to dager med reising, fjellturer, varme og utrolig mange inntrykk gjennom møter med mennesker og kultur, er det ikke fritt for at man blir temmelig sliten. Det å føle seg så totalt annerledes er ganske tappende. Det er lett å tenke at det er alle de andre her som er rare, og at det er jeg som er normal. Men det blir jo åpenbart feil i lys av de reaksjonene jeg fikk ute i bushen!! Normalitetsbegrepet blir iallefall satt kraftig på prøve her, både hos oss, og for dem som nå sitter rundt leirbålet og ler godt av han hvite med rare klær og langt hår....

Landsbyhøvdingen i midten. En sprek kar med masse humor.

Segou

I helgen var vi på tur til Segou. Segou er den nest største byen i Mali, og er også kjent for å være den vakreste. Byen, som ligger strategisk til langs Nigerelva, er historisk sett svært interessant. Den var hovedstad i det oldtidshistoriske Bambara riket, og var også en viktig by i kolonitiden. I dag er Segou viden kjent for sin keramikk, leirkrukkene blir brent i store kremeringsbål. Gamle Segou er også verdt et besøk, med sin sudanske arkitektur fra kolonitiden.

Vi var 15 stk som hadde en veldig hyggelig og sosial helg i Segou. Både voksne og barn koste seg i svømmebassenget på hotellet, og med shopping av keramikk, kniver og batikk. Det var et batikk-verksted i byen som var drevet av arbeidsledige ungdom. De laget utrolig flotte bilder, duker og tepper, og i tillegg fikk vi lage vår egen batikk under kyndig veiledning.

Det var langt å kjøre for å komme til Segou, syv timer hver vei gjennom endeløse afrikanske slettelandskap. Det ble heller ikke kortere av at vi på vei hjem kjørte feil, og var halveis til Burkina Faso før vi oppdaget det! Men til tross for mange timer i bil, det å oppleve nye ting, se nye steder og være sammen med hyggelige folk, skaper positiv energi og gir nye krefter, uavhengig av hvor i verden du befinner deg!

Glade gutter på vandring blandt spennende sudansk arkitektur. Ser de på jenter mon tro...

Benedicte ved bredden av Niger. Det er ikke vår klesvask som ligger til tørk i bakgrunnen....

Det var mange flotte tepper, bilder og duker på batikk verkstedet. Benedicte er fornøyd med handelen!

Johannes og Magnus i dyp konsentrasjon når de lager sin egen batikk!

Det er store avstander i Mali. Time på time gjennom det endeløse afrikanske slettelanskapet kan bli nokså monotont. Heldigvis er veien rett...

Trening..

I går passerte gradestokken 41 grader, det er det varmeste vi har hatt så langt. Det å skulle opprettholde treningshyppigheten som vi hadde hjemme, byr derfor på endel utfordringer. Varmen setter klare begrensninger det meste av dagen, men fra ca kl 17 og fram til det blir mørkt halv sju, er den beste tiden å trene ute på.

Det å ikke skulle trene er definitivt ikke noe alternativ. Undertegnede blir ikke til å være i hus med hvis det går mer enn tre dager uten trening. Og tatt i betraktning at hele familien tilbringer de fleste av døgnets timer sammen, forstår dere sikkert at trening må prioriteres!!

De norske damene har en fast treningsdag hvor de først løper opp på et lite fjell, deretter driver de styrketrening og pilates.

Rune har funnet seg en løpekompis, Frode fra Bergen. Han er naboen vår, en riktig kjernekar som er dessverre er svoren Brann supporter! Vi løper en times tid to ganger i uka. Det beste er å kjøre litt utenfor byen for å løpe på savannen. Jeg har prøvd å løpe i byen, men da fikk jeg et haleheng av barn som løp etter, og et titalls biler som stoppet og lurte på om jeg skulle sitte på! Litt slitsomt i lengden å forklare at , neida, jeg skal ingen steder, eller nei, det har ikke skjedd noe, jeg er bare ute og løper for moro skyld! Man bare ser hvordan afrikanerne rister lettere oppgitt på hodet, og får bekreftet mistanken om at hvite folk er rare...

Det store scoopet på treningsfronten, er at vi har lånt oss en ergometersykkel! Vaktmannen vår lurte fælt på hva vi skulle med en sykkel uten hjul, men den er gull verdt for oss. Siden hverken SATS eller SPENST tilsynelatende har planer om å åpne treningssentre her, fungerer det utmerket å sitte i et rom med aircon, misikk i ørene og tråkke til...

Hvem sørger for påmeldingen til Trondheim-Oslo til sommeren???

Kameltur

Denne helgen har vi vært på kameltur. Rett utenfor byen bor det en tuareg som heter Ibrahim. Han har ti kameler, og leier de gjerne ut for en billig penge. Vi befinner oss jo i utkanten av Sahara, så kamelen har alltid vært et viktig transportmiddel her. De store karavanene gjennom Sahara, som endte opp i legendariske Timbuktu, var selve grunnlaget for det engang så mektige malinkè folket.
Vårt møte med ørkenens skip ble udelt positivt! Vi la på ingen måte ut på noen langtur inn i Sahara, men fikk en flott tur, med mye fin natur på kjøpet. Johannes ble så begeistret for kamelriding, at han og Rune skal tilbake allerede til uka. Kanskje ikke så vanlig for 12 åringer hjemme å ha kamelriding som hobby, men absolutt en mulighet her!
I en noe eplekjekk tone, er det allerede blitt snakket om en kameltur til Timbuktu. Det er en tur på 5-6 dager, og krever nok endel trening. Men det er jo viktig å sette seg hårete mål, og det hadde vært utrolig kult!!

Johannes, Benedicte og Miriam på kamelryggen.

En ekte tuareg som er klar for Sahara!

Så rir de inn i solnedgangen.... Mali er et eldorado for Johannes som er så glad i dyr..
Som vanlig i har vi mange tilskuere som sitter og ser på oss hvite. Mens noen red ,laget de andre lapper på grillen.
Benedicte viser bilder hun har tatt av barna. Stor begeistring!!

DEN NORSKE SKOLEN I DOUENTZA

Livet ved Den norske skolen i Douentza har etterhvert tatt form. Skolen består av fem glade barn og to fornøyde lærere! Etter mange år i norsk skole, med stadig minkende ressurser, føles det utrolig flott å være to lærere på fem elever. Det skal dog legges til at det er krevende å ha elever fra 1. til 7. trinn i en gruppe, og at ingen av elevene er på samme trinn, vi har også en førskolegutt som er med oss to dager i uka. Men i det store og hele er det en unik situasjon som må nytes. Ikke bare har vi en tett voksendekning, vi har også utrolig flinke og motiverte elever. Når vi har pauser må de tidvis tvinges til å legge bort bøkene, så hverfall vi voksne får slappe av litt!
Det å være så få på en skole, kan selvsagt være begrensende, men det gir også store muligheter for fleksibilitet og kreativitet. Som da vår flinke 1. klassing tok med seg eselet sitt på skolen den dagen han skulle ha med seg noe på E. Eller når "hele skolen" reiser avgårde i minibussen for å besøke en ekte Dogon-landsby.
Vi har vært så heldige å komme til en helt ny skole. Den gamle skolen hadde bare ett rom, og med "hele" fem elever i år, var det behov for større plass. Den nye skolen består av tre små klasserom, kjøkken og bad.
Skolen starter kl. 8 hver morgen med en gymtime. Fysisk aktivitet er jo viktig(jfr.statsbudsjettet), og tidspunktet er selvsagt styrt av varmen. Når vi har ballspill pleier vi å ha med endel afrikanske barn også. Blir morsomere når vi er flere i "gymmen".
Det blir snakket mange språk på vår skole. Tre av barna har norsk far og amerikansk mor, så de snakker engelsk med hverandre. I tillegg behersker de både fransk og fulani. Så når de afrikanske barna er med i gymtimene, eller vi snakker med skolens vaktmann, vaskedama, eller hun som selger bananer, så går det i en blanding av fransk og fulani. Ganske imponerende når barn veksler mellom fire forskjellige språk!
Skoledagen varer til ett eller halv to. Da reiser vi hjem til middagen, som står ferdig servert på bordet!!


Det hender jo at det blir fotball i gymtimen!! Her er Magnus i fint driv med ballen!

På skoletur i en Dogon-landsby.


Det jobbes godt i skolestua. Ikke lett å lure seg unna her...selv om Johannes ser litt sliten ut!

Ut på tur aldri sur!!!

Selv om vi nå bor i Afrika, forsøker vi å opprettholde gode norske tradisjoner. Å gå på tur i helgene, må vel kunne sies å være en tradisjon som er dypt forankret i den norske folkesjela.
På lørdag dro vi derfor på krokodillejakt ved en palmelund litt utenfor byen. Det var naturligvis mannen fra kobra-slange turen, Kjell Magne, som inviterte oss med på krokodille tur.
Det viste seg å bli vanskeligere enn vanlig å få øye på krokodillene denne gangen, fordi mye vann etter regntida hadde gjort at de hadde flyttet på seg. Normalt er det et 50-talls krokoliller ved dette vannet, noen små og andre relativt svære. Kjell Magne syntes det var veldig forsmedlig at vi ikke så noen, så i reneste Steve Irwin stil gikk han rundt vannet i meterhøyt gress, for å skremme fram krokodillene. Utstyrt med stokk, men iført sandaler, tror jeg han skal være glad for at krokodillene hadde valgt seg et annet vannhull akkurat denne dagen! Men til dere som skal besøke oss etterhvert, etter jul kryr det av krokodiller her""



Helgens andre utflukt gikk til til et fossefall i fjellene. Vann er sjeldent i Mali, og et fossefall blir jo nærmest spektakulært. Dessuten kommer det ikke til å regne igjen før i juni, så de fleste bekker og elever tørker inn, Unntaket er selvsagt de store elvene Bani og Niger. Men selv de varierer enormt med årstidene. Niger er nå mange kilometer bred, mens den i april bare er 80-100 m bred mange steder.
En typisk norsk søndagstur i Mali, er altså først en tur med terrengbil ut på savannen, Så er det jo i god norsk ånd viktig å bruke kroppen, gå eller klatre til et eller annet flott sted. Drikke masse medbrakt vann, og nyte solnedgangen, før vi kjører hjem i skumringen.

Magnus i luftig svev på fjelltur!