Der ingen skulle tru at nokon ....

Jeg ble nylig spurt om jeg ville være med på en todagers tur til noen "skikkelig" avsidesliggende landsbyer. Jeg kunne ikke la en slik mulighet gå fra meg, og la det være sagt med en gang; den norske tv-serien "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu", ville blitt en slager i Mali. Her finnes materiale til mange nye sesonger av programmet!!

Turfølget, som i tillegg til meg selv bestod av en Afrika-rutinert nordmann og en nigerianer, startet med å kjøre veien mot Timbuktu, som er øde nok i seg selv! Etterhvert tok vi av fra denne veien og fulgte et eseltråkk i to timer, før det også forsvant, og vi kun kjørte etter retning og fjellformasjoner. Langt her ute i bushen dukket det opp landsbyer og bosettinger.

Normalt så vinker barna når biler kjører forbi her i Mali. Jeg syntes derfor det var underlig at de her ute løp som besatt og gjemte seg for oss. Grunnen var like åpenbar som den var sjokkerende, disse barna hadde aldri sett en bil før!!

I landsbyene hvor vi stoppet, ble invitert inn i stråhyttene for å slå av en prat og drikke te. Mange her ute hadde knapt nok sett en "hviting" før, men når de så meg, en hvit mann med rare klær og langt hår, ja, da holdt de på å le seg i hjel! Det pågikk seriøse diskusjoner blant både voksne og barn hvorvidt jeg var mann eller dame! Det gjelder å ikke ta seg seg selv altfor høytidlig, ingen tvil om at jeg var det rareste mennsket de noen gang hadde sett, og de så på ingen måte noen grunn til å legge skjul på det heller....

Hovedmålet for turen var en vanskelig tilgjengelig landsby som ligger oppå et fjellplatå. Så etter mange timers kjøring i bushen, parkerte vi Landcruisern, og startet på en to timer lang klatretur. På vei opp fikk jeg min første nærkontakt med en Kobraslange her i Mali. Vet ikke hvem som skvatt mest ,meg eller spyttkobraen, men vi valgte heldigvis å gå hver vår vei..

På toppen av fjellet (ca 1000m) var det palmer og en liten bosetting. Vi ble tatt vel i mot av landsbyhøvdingen, en riktig sprek kar på rundt 70 år. Det ble snakket om vær,vind, slekt og avling. Så når det var på tide å dra ,overleverte vi noen enkle gaver, og fikk ei høne (levende så klart) som takk! Vi tok med oss høna i sekken, klatret ned, og kjørte til den landsbyen hvor vi skulle overnatte. Der sov vi myggtelt ute på gårdsplassen til en fulani vi kjenner.

Det er to store stereotyper mange afrikanere har til oss hvite. Det ene er naturligvis at vi er vandrende lommebøker. På mange måter forståelig på bakgrunn av de enorme forskjellene i levekår. Det andre er at alle hvite er leger! Når vi er ute i landsbyer er det mange som spør om vi kan komme å se på syke slektninger. Noen ganger er det greit å gi medisiner, andre ganger er det lite en kan gjøre. Det er alltid en balansegang på hvor mye en skal involvere seg også, for det er umulig å hjelpe alle, men en strekker seg naturligvis langt når det gjelder å hjelpe alvorlig syke barn.

Etter to dager med reising, fjellturer, varme og utrolig mange inntrykk gjennom møter med mennesker og kultur, er det ikke fritt for at man blir temmelig sliten. Det å føle seg så totalt annerledes er ganske tappende. Det er lett å tenke at det er alle de andre her som er rare, og at det er jeg som er normal. Men det blir jo åpenbart feil i lys av de reaksjonene jeg fikk ute i bushen!! Normalitetsbegrepet blir iallefall satt kraftig på prøve her, både hos oss, og for dem som nå sitter rundt leirbålet og ler godt av han hvite med rare klær og langt hår....

Landsbyhøvdingen i midten. En sprek kar med masse humor.