Så ble det hund allikevel!!

¤¤¤¤B U L L E

¤¤¤¤Så har det store skjedd. Johannes og Magnus har fått hund! Den heter Bulle og er 4 uker gammel. Ennå skal den bo en stund til hos moren sin, men ved juletider flytter den til oss. Hvilken julegave!!

Fram til det må Johannes og Magnus nøye seg med å leke/kose med Bulle i friminuttene, for Bulle bor bare 100m fra skolen.

Vi voksne har vel ikke akkurat fremstått som typiske hundemennesker hjemme i Norge! Det er vi vel fortsatt ikke, men guttene og i særdeleshet Johannes er veldig opptatt av dyr. Hjemme har Benedicte sin allergi umuliggjort dyrehold, men her i Mali trenger ikke dyra være inne. Johannes tar oppgaven med å skulle ha hund veldig seriøst, og er allerede i gang med å lese om hundens utviklingsstadier og oppdragelse. Magnus som tidligere mildt sagt har vært skeptisk til dyr, omgås nå katter, hunder, skilpadder og esler med den største selvfølge. Han har forøvrig lovet å spise grønnsaker i tre uker hvis han fikk hund!

Nærheten til dyr er absolutt noe som gjør perioden her i Afrika unik for ungene våre. Foreløpig har vi to skilpadder, en kylling og nå en hundevalp, og ennå har vi ikke vært her et halvt år! Det spørs om Johannes og Magnus vil flytte tilbake til Norge....

Monkey for a week...

Det å være totalt forskjellig fra omgivelsene kan tidvis være utfordrende!
En kjent sosialantropolog sa en gang at "it`s okey to be a monkey for a week, but after a while you get really tired of it". Det stemmer bra med hvordan det kan føles for oss her i Mali.
Å bli betraktet som en kuriositet og konstant være utsatt for massiv oppmerksomhet, kan over tid være ganske utmattende.

At Mali er et av verdens fattigste land og at det er rimelig varmt her, det visste vi jo før vi reiste, men jeg har i min "nord-sør" naivitet alltid trodd at likhetene er større enn ulikhetene (inni er vi like osv).
Så opplever vi her at sedvaner, skikker, verdier, normer og tenkemåte, er dramatisk forskjellig fra det vi er vant til. Mye av forskjellene er naturligvis fascinerende, mens enkelte ting man blir stilt overfor, er helt absurde for oss med en vestlig oppdragelse og verdisett! Vi har gjort oss mange tanker på hvordan det må være for afrikanere å skulle tilpasse seg det norske samfunnet, forstår nok noe bedre deres situasjon nå!

Som eksempel på kulturelle forskjeller kan jeg nevne trolldom! I hele Vest Afrika er trolldom, magi og vodoo temmelig utbredt. I alle byer finnes såkaldte "Maraboer", trollmenn, som folk har veldig respekt for. De må gis gaver for at de ikke skal kaste onde spådommer over deg. Det er lett å trekke på smilebåndet, men for folk her er svart magi blodig alvor. Når man til eksempel klipper seg er det veldig viktig å brenne det avklipte håret, så ikke noen med onde hensikter får tak i det. Håret ditt er nemlig en del av deg, og kan gi sterk kraft til personer som ønsker å ramme deg gjennom svart magi.

Til tross for mye oppmerksomhet og store kulturelle forskjeller, er det lett å bli glad i Mali. Menneskene her møter oss med smil, humor og varme. Det er ingen tvil om at mange her daglig står ovenfor utfordringer vi knapt kan forestille oss, desto mer imponerende at de er i stand til å møte omgivelsene med en slik livsglede og vennlighet!

Glade barn i Mali!

Fest og moro...

Hei i Mali benytter vi enhver anledning til å feire. Under de mildest talt krevende klimatiske forhold og langt borte fra familie og venner, blir det svært viktig med gode opplevelser sammen med andre.
Denne uken har inneholdt to store fester. Den største, og for oss viktigste, var 50 års feringen av Lise, vår kjære lærerkollega i Sevarè.
Den andre festen var åpningen av en ny stråhytte i en landsby litt utenfor Douentza.

Men først til 50 års laget. Lise, som er en kjempehyggelig, sympatisk og sporty dame fra Trøndelag/Nordland, ble vi godt kjent med i Frankrike før vi reiste til Mali.(fornøyd nå Lise?)
Hun er en av to lærere på den norske skolen i nabobyen (20 mil) Sevarè. Det var jo derfor naturlig at vi tre andre lærerne utgjorde arrangementskomiteen for en slik viktig anledning.
Det ble en strålende 50 års feiring som absolutt var jubilanten verdig. 30 nordmenn, voksne og barn, koste seg med den gode maten, som ikke mindre enn tre innleide kokker hadde laget. Etterpå var det dessert og norske kaker, stas!!



Skolebarna overrasket jubilanten med gaver og krone utenfor skolen.

Den andre festen, feringen av en ny stråhytte i landsbyen, kan på mange måter sammenliknes med en skikkelig dugnadsfest på bygda i Norge! Her hadde mange deltatt på byggingen, både fra denne og andre omkringliggende landsbyer. Vi ble invitert fordi noen norske har et prosjekt i denne landsbyen. Så det var bare å trekke i finstasen og ta med seg noen gaver, te, sukker og vann, og hive seg med på festen.

I landsbyen var det stor glede over besøket. Det ble slaktet en geit og danset og sunget til musikken av en gammel batteridrevet radio. Stråhytta, som ikke ble ferdig før ganske langt utpå kvelden, ble riktig fin den!

Noen av kvinnene i landsbyen samlet foran den nye stråhytta, før den var helt ferdig!

Sove på taket!

Både Johannes og Magnus har begynt å sove på taket om natten. De trives begge så godt med det, at det er helt uaktuelt å flytte inn igjen. Det blir nærmest som å være på telttur hver kveld, dessuten er det nå blitt så "kaldt" at det er perfekt å sove ute!

De tar med seg lommelykt , går opp trappa på utsiden av huset, og legger seg på madrass inne i myggteltet oppå det flate taket.

Det er nesten ingen som har elektrisitet her i Douentza, så det blir veldig mørkt. Stjernehimmelen blir derfor utrolig flott. Så mens karlsvogna henger opp ned på østhimmelen, og Orion lyser sterkere enn jeg noensinne har sett, føles det unektelig ganske eksotisk å sovne til lydene av en afrikansk by som er i ferd med å falle til ro for kvelden.

Ulempen er at når det lysner i femtida om morgenen, er det fullt kjør med hanespetakkel og hirsestamping på alle kanter, men Johannes og Magnus de sover like herlig....

Fornøyde gutter foran myggteltet på taket.

Besøk fra Norge...

Endelig kom mormor på besøk! Etter å ha reist i mer enn to døgn, Torp-Amsterdam-Paris-Bamako-Sevarè, så ankom hun vår by Douentza, sliten men ved godt mot. Det var naturligvis utrolig hyggelig å få Kirsti på besøk, og når hun i tillegg hadde koffertene fulle av gaver, mat og godteri, så ble det julaften og 17.mai på en gang! Pinnekjøtt, wienerpølser, geitost og melkesjokolade frembringer akutte abstinenser og ville gledesutbrudd hos enhver nordmann i eksil, og når vi i tillegg fikk tre dager gamle aviser, ja, da var lykken fullkommen!

Vi har jo ikke ferie, så Kirsti må delta i "hverdagslivet" vårt. Som nylig pensjonert lærer, har hun virkelig fått gjort nytte for seg på skolen. Hun har hatt undervisning, laget undervisningsopplegg, og systematisert bøker og utstyr....

Men det blir så absolutt tid til opplevelser også. Forrige uke bød på storstilt Halloween fest med 30 gjester, en kameltur, og ikke minst et besøk i en landsby i bushen. Det ble mange sterke inntrykk i møte med mennesker i glede og sorg under landsby besøket.

Denne helgen reiste vi på tur til Djennè. Djennè er en av de største turistattraksjonene i Vest Afrika. Byen som er på UNESCO sin verdensarv liste, er mest kjent på grunn av moskeen, som er verdens største byggverk i leire! Som en kulisse fra en eventyrfilm danner moskeen et bakteppe i en by som ikke har forandret seg nevneverdig fra 1500 tallet! Djennè, som ligger på en øy i Banielven, er en utrolig spennende og fascinerende gammel by. Følelsen av at tiden har stått stille var betagende, men de åpne kloakkrennene som rant i de trange gatene var overhodet ikke et sjarmerende innslag fra en tid som forlengst burde vært forbi...

Glade gutter som har fått pølser fra Finnsbråten med knekk garanti...

Mange herlige små barn å holde når man er på besøk i landsbyer.

Turister foran moskeen i Djennè.