Opprør i nord!

Mali er et av de landene i Afrika som har lavest kriminalitet. Selv etter mørkets frembrudd kan du stort sett bevege deg trygt uten tanke for å bli utsatt for noe verre enn en innpåsliten selger. Folks generelle ærlighet er intet mindre enn imponerende når en tar i betraktning hvor utrolig lite de fleste her har.
Det som ikke er så hyggelig er den spente situasjonen som nå råder i deler av landet. Mali har et tilsynelatende godt fungerende demokrati, men vi befinner oss jo i Afrika, og vet at den politiske stabiliteten kan være skjør.
Det har i lang tid vært en konflikt nord i Mali, hvor en gruppe tuareger har gått til væpnet konflikt for å få kontroll over det de betrakter som eget land. Som så ofte ved konflikter på dette kontinentet, så er det kampen om naturressurser som er stridens kjerne. Det finnes nemlig store urørte oljeforekomster i ørkenen nord i Mali. Dessuten er det mektige aktører med interesser i denne konflikten. Al Qaida støtter opprørerne, USA støtter regjeringen, og som selvutnevnt fredsmekler finner vi ingen ringere enn Libyas diktator Mohammar Gadaffi, som selvsagt også ønsker kontroll over oljen!
I den senere tiden har denne konflikten eskalert, og bare i løpet av noen uker har et hundretalls mennesker blitt drept, hvorav de fleste var opprørere. Nylig ble også fire turister kidnappet i nærheten av Gao, en by 50 mil øst for oss. Vi vet ikke om det er tuareger eller islamister som står bak, men hyggelig er det ikke!
Situasjonen er på ingen måte slik at vi føler vi er i noen slags fare. Det eneste vi merker er de militære kontrollpostene når vi kjører inn og ut av byer, og at pansrede kjøretøy passerer byen vår på vei nordover.
Vår arbeidsgiver har god kontakt med maliske myndigheter, og vi føler oss veldig trygge på at vi får god nok informasjon for å ivareta egen sikkerhet og å til holde oss unna områder som er utrygge.

Ikke alle "tuareger" er like farlige....

Niger- elvenes elv!

Denne uka har vi vært på to utflukter på Niger. En skoletur hvor vi sammen med en ekspert studerte fuglelivet på elva, og en sosial utflukt for alle ansatte i MELM.

Niger(betyr elvenes elv) er Afrikas tredje lengste elv. Denne imponerende floden har sitt utspring i Lomafjellene i Guinea, renner nordover gjennom Mali, før den ved Timbuktu dreier sørover gjennom landene Niger og Benin før den munner ut i havet ved Guineabukta i Nigeria. På sin 4100 km lange ferd har den et elveløp som spenner fra jungel i Guinea, til sanddyner og ørken i Mali, og de enorme mangrovene ved Port Harcourt i Nigeria.

Niger er definitivt Malis livsåre. Den forsyner befolkningen med fisk, og brukes til transport av mennesker, dyr og varer. I tillegg skaper elvas 120 km brede deltaområde grobunn for jordbruk og risproduksjon i et område som ellers er marginalisert på ressurser.
Elva har et rikt dyreliv. Spesielt i deltaområdet er det utrolig mange fuglearter. Nå på vinteren kan vi bla finne flere norske trekkfugler her. Ellers er elva også hjem for flodhester og krokodiller, samt sjimpanser langs elvebredden.

På samme måte som de store elvene Nilen og Zambezi, var også Niger gjenstand for europeiske eventyreres jakt på det uoppdagede Afrika. Niger ble så absolutt en hard nøtt å knekke. Den skotske oppdageren Mungo Park var den første som klarte å kartlegge det meste av denne mektige floden, desverre kom han seg aldri levende derfra! Først i 1830 klarte en europeer å komme seg levende ut av denne myteomspunnede elva. Under hele den påfølgende kolonitiden ble områdene langs Niger kaldt "den hvite manns grav". Grunnen var at hele 75% av europeerne som kom hit, døde på grunn av de ekstreme sykdommene i området, eller etter konflikter med fiendtlige innfødte!
Forhåpentligvis er prognosene noe bedre for oss som er her nå....


Det mest fascinerende med å være på tur på Niger er å kunne se hverdagslivet i landsbyene langs elva. Her ser dere klær blir vasket mens klesvasken ligger til tørk langs bredden!!

Fiske skjer på enkelt og tradisjonelt vis, men dermed hindrer man også overfiske. Det blir noen hundre kast pr dag. Ikke noe å si på teknikken!

Fiskelandsby inne i Nigerdeltaet. I disse landsbyene er analfabetismen nær 100%, rart å tenke på når man kommer fra et land hvor bare kongen ikke kan lese og Ari Behn ikke kan skrive....

Hjemlengsel..

Det er ikke så lenge man skal være borte fra moderlandet før man savner brunost, pølser og melkesjokolade. Men her en kveld da vi satt og så på en dvd, forøvrig den utmerkede norske politiserien "Kodenavn Hunter",( muligens et uttrykk for at vi er sulteforet på god tv underholdning..), uansett, da de viste en scene fra Stortinget t-bane stasjon, og vi begge ble fylt med akutt nostalgi og utbrøt at vi savnet t-banen, ja, da skjønte vi at vi led av hjemlengsel!!Ingen av oss har noe spesielt følelsesmessig forhold til Stortinget t-bane stasjon ( det ville jo vært ytterst urovekkende..), men for oss symboliserte det noe trygt og kjent.

Det er ingen tvil om at tiden her i Mali gir oss erfaringer og innsikt som alltid vil prege oss. En del av bildet er de fantastiske og fremmedartede opplevelsene som vi er så heldige å få oppleve, men til hverdagen hører også savn av familie, venner og kollegaer og alt som er trygt og godt i Norge. Intet tre vokser inn i himmelen, det hører forsakelser med når man gjør et slikt valg som vi har gjort. Men det er jo slettes ikke farlig å kjenne litt på tvil og savn, vi blir ihvertfall veldig bevisst på de aktivitetene og relasjonene som vi setter mest pris på hjemme.

Til tross for hjemlengsel og noen tunge stunder føler vi oss veldig priviligerte. I tillegg til alle opplevelsene har vi som familie veldig god tid til hverandre. Her eksisterer ikke tidsklemma, det er snarere en utfordring å fylle tiden for oss som er vant til at alt skal gå i hundre. Vi har vært så heldige å få en avtale med en høgskole hjemme, som gir oss muligheten til å studere afrikansk historie og kultur mens vi er her nede. Motiverende å være i en naturlig setting, samtidig som det er fint å få formalisert noe av den kunnskapen vi sitter igjen med etter tiden i Afrika.

Når man har vært lenge borte, er det lett å idyllisere alt hjemme. Det er flott at vi tenker på hjemme som noe udelt positivt, men om jeg ikke husker helt feil så er vel ikke akkurat Tønsberg i januar noe "hurra meg rundt" heller...
Så når hjemlengselens brottsjø slår innover oss fra tid til annen, er det viktig å holde fokus på alle de små og store magiske øyeblikkene som livet her i Mali gir oss. I tillegg får vi kose oss med tanken på alt vi skal gjøre og alle dere vi skal treffe når vi kommer hjem på ferie til våren!

Ingen hjemlengsel å spore i disse ansiktene...

Ikke helt som planlagt...

Vår første jul i utlendighet ble ikke helt som vi hadde håpet. Det begynte så bra med hyggelig samvær på lille julaften. Julaften ble virkelig flott med pinnekjøtt, privat familiegudstjeneste i hagen og fornøyde barn. 1.dag bød også på koselig selskap og god mat, før vi 2. juledag reiste på en utrolig fascinerende trekking tur til Dogonland. (Se innlegg under).
Så satte sykdommene inn for alvor. I løpet av en drøy uke opplevde vi å måtte evakueres to ganger, samt at 3 av oss måtte få intravenøs behandling for å få bukt med malaria og tyfoid. Bare Magnus har gått klar av sykdom denne julen. Man føler seg selvsagt ikke særlig høy i hatten når man blir skikkelig syk i et land som Mali. Det finnes ikke noe sikkerhetsnett her, og man rekker å gjøre seg mange tanker rundt helserisiko spesielt for ungenes del. Vi prøver å gjøre fornuftige vurderinger, og forsøker etter beste evne å unngå at noen av oss skal komme i alvorlige situasjoner.
Men nå er vi heldigvis friske igjen alle sammen, og gleder oss til fortsettelsen her i Mali!

Johannes og Magnus i nye maliske juleantrekk.
For første gang satt vi under juletreet og åpnet pakker!

Julaften i Mali.

Dogonland

Langs en 150 km lang fjellkjede som strekker seg dypt inn i Sahel, finner vi et av de mest spektakulære områdene i hele Afrika. Her bor det fascinerende Dogonfolket. De ble jaget opp i fjellene under utbredelsen av Islam på 1200 tallet, og har blitt der siden. Her lever Dogonfolket i landsbyer oppe i selve klippeveggen på nøyaktig samme måte som de har gjort i 800 år! Det utføres ritualer og seremonier som er helt unike i vår tid. En salig blanding av Islam, animisme og åndetro, har skapt en kultur og levemåte som er av en annen verden!
I tre dager gikk vi fra landsby til landsby i dette dramatisk vakre landskapet. Møtte mennesker og sugde til oss inntrykk. Et av de absolutte høydepunktene var at vi fikk oppleve den tradisjonelle maske og styltedansen som kun utføres i dette området. Det er slike opplevelser en har med seg for alltid!

Gutta og Lene med flott utsikt i Dogonfjellene.



Tradisjonelle Dogon-hus som klamrer seg til klippeveggen.

Styltedansen var utrolig fascinerende. I bakgrunnen står landsbyens eldste i blå drakter.

Et "Kodak-moment" som bare måtte foreviges.